Organisasjonen som opprinnelig ble dannet for å få sving på det økonomiske samarbeidet i gjenreisningens Europa, bringer jevnlige temperaturmålinger på norsk økonomi. Disse slår, som alle økonomirapporter skal, sine trauste slag for rasjonalisering og effektivisering. Derfor er det desto mer oppsiktsvekkende når OECD i en rapport, gjengitt i Aftenposten onsdag, omtaler norsk velferdspolitikk i lite rosende vendinger.Det har festet seg en slags myte hjemme og ute om at Norge er all regulerings— og velferdspolitikks annet hjemland etter Sverige. Det er ikke riktig. De offentlige velferdsordningene er på mange områder dårligere utbygd i Norge enn i andre europeiske land. Til gjengjeld dyrker vi våre nasjonale spesialiteter som f.eks. distrikts-, og rusmiddelpolitikk med lidenskap. Denne gangen er det barneomsorgen som får det glatte lag av OECD. Foreldrebetalingen i barnehagene er så høy at den fungerer sosialt ulikhetsskapende. Denne utviklingen forsterkes ytterligere av den nettopp innførte konstantstøtten.Dette er rene ord for pengene. Dersom sentrumsregjeringen virkelig ønsket å gjøre noe med de sosiale forskjellene, slik den bebudet med Utjevningsmeldingen, kunne den altså begynne med å se på sin fremste hjertesak, kontantstøtten. Disse midlene burde ha vært satt inn for å skaffe flere og rimeligere barnehageplasser i stedet for å bli delt ut som et flatt tillegg til barnetrygden.Men hva nytter det med faglig velbegrunnede innspill når statssekretær Odd Anders With (KrF) har bestemt seg en gang for alle. Han avviser all kritikk med at OECD har et annet politisk ideal enn den norske regjering og at de problemstillinger organisasjonen reiser er irrelevante. Ham om det. Dette er likevel en så alvorlig sak at den fortjener en mer seriøs reaksjon enn den statssekretæren er i stand til å presentere.Når OECD også interesserer seg for slikt som velferd og utdanning, er det fordi det offentlige har et klart ansvar for å tilrettelegge finansieringen av disse sektorene uansett om stat eller kommune leverer tjenestene selv eller ikke. Den sosiale grunnmuren må være i orden for at produksjonslivet skal fungere. I Norge er det ikke slik. Vi har et kvalitativt godt, men dyrt og dårlig utbygd barnehagetilbud. Når vi samtidig mangler arbeidskraft, er dette ingen god situasjon å være i.Samtidig opplever vi også på dette saksfeltet at kommunenes handlefrihet brukes som lokalt påskudd til å unndra seg ansvar. Mye tyder på at likestillingen, næringslivet, barna selv og den sosiale utjevning ville ha vært tjent med en annen barnehagepolitikk. Statssekretær With og statsråd Valgerd Svarstad Haugland (KrF) kan føle det ubehagelig å få sin politikk eksaminert av utenlandske observatører. For vår del synes vi OECD bidrar med et høyst betimelig innspill til den norske velferdsdebatten.