LO-sekretariatet har innstilt på at kongressen skal støtte en pensjonsreform hvor man må jobbe lengre for å oppnå full pensjon og hvor pensjonen skal indeksreguleres og ikke følge lønnsutviklingen.
Dette har mobilisert en kraftfull opposisjon innad i LO, anført av den sterke lederen av Transportarbeiderforbundet, Per Østvold. Han har karakterisert pensjonsreformen som grensende til politisk svindel. Og han har en stor del av delegatene på LO-kongressen med seg i sitt opprør mot LO-ledelsens forslag.
Utfallet av saken er ikke gitt. Men det er allerede klart at Arbeiderpartiet støtter pensjonsreformen, uansett hvilket vedtak som fattes på LO-kongressen.
Da er de politiske overtonene i denne saken mer interessante. Det vil være et betydelig prestisjenederlag for LO-leder Gerd-Liv Valla å gå på et tap i den kanskje viktigste politiske saken som er til behandling i denne perioden.
Selv om LO-ledere har overlevd nederlag på kongressene før — som Yngve Hågensen i EU-saken foran folkeavstemningen i 1994 - vil det utvilsomt svekke lederens autoritet innad i fagbevegelsen. Hun vil måtte leve med en «fagopposisjon» under ledelse av opprørere som kan tenkes å utfordre henne på nytt.
Og pensjonssaken har også en annen dimensjon. Etter at Gerd-Liv Valla lot seg velge inn i Arbeiderpartiets sentralstyre vil det kunne oppfattes at hun i denne saken sitter som gissel for Aps politikk. At det er Aps vedtak hun vil tre ned over hodene på LO-kongressen, og ikke omvendt.
Dermed har det erklærte ekteskapet mellom Ap og LO fått et annet innhold enn hva fagbevegelsen forventet. Norges største fagorganisasjon er ikke premissgiver for Aps politikk, men i det tette forholdet mellom fagbevegelse og parti er det Ap som legger premissene for hva LO skal mene.
Uansett utfall vil pensjonsreformsaken derfor sette sine spor innad i LO og berøre maktforholdet mellom LO og Arbeiderpartiet.