Et annet motiv som synes minst like viktig, er å hindre «at alt forsvinner til Kristiansand.»

Vi vet ikke om vi skal le eller gråte.

For det første: Grimstad er eneste reelle alternativ for en fremtidig samling av høyskolens aktiviteter i Aust-Agder. Størrelse, faglig infrastruktur, tilknytning til byens næringsliv og sentrale føringer for regional teknologiforskning fjerner enhver tvil for den som er villig til å innse realiteter.

For det andre: Det er slett ledelse å tillate at en krangel som den vi ser nå, får lov til å utvikle seg. Rektor og styreleder Ernst Håkon Jahr bærer hovedansvaret for denne destruktive prosessen. Vi minner om hjertesukket til Jahrs forgjenger Knut Brautaset i våre spalter 3. mai: «I Grimstad har høyskolen et teknologimiljø som ligger godt an til å få rett til doktorgradsutdanning innen mobil kommunikasjon. Flere av toppfolkene som trengs for å få den på plass, og for å videreutvikle miljøet, er av internasjonalt kaliber uten andre bindinger til Grimstad enn jobben. Vi vet at de er ettertraktet ved andre institusjoner, flere er utlendinger. De er selvfølgelig ikke lojale overfor HiA hvis de opplever vedvarende usikkerhet om campusen skal bestå,» sa Brautaset da han unntaksvis uttalte seg om institusjonen han ledet gjennom seks år.

I oktober 2003 uttalte rektor Jahr at HiA ikke skal være noen pølsefabrikk. Utsagnet renner oss i hu i forbindelse med strategiprosessen høyskolen er inne i, for det er i det minste en avklaring. Det er mer enn man kan si om strategidokumentet som for tiden avstedkommer en serie frustrerte høringsuttalelser. Ingen reelle veivalg er foretatt, heller ikke om det åpenbare lokaliseringsspørsmålet i øst. For å fortsette i pølseterminologien: Tror høyskoleledelsen at HiA i Aust-Agder er en slags pølsevogn som kan trekkes omkring fra sted til sted?

Vi tillater oss for øvrig å minne om at lokaliseringsspørsmålet i øst faktisk ble avklart av HiA-styret til Grimstads fordel allerede i 1997, men det er visst glemt under Jahrs regime.

At en akademisk institusjon opererer geografisk spredt som HiA, er sjeldent og virker urasjonelt. To campuser må være bedre enn tre. Vi savner imidlertid en diskusjon om hva som er økonomisk mulig av bygging og flytting, med de rammene høyskolen realistisk vil operere innenfor. Det eneste vi har registrert, er noen skeptiske ytringer om privat kapital fra Ugland-familien. Vi minner imidlertid om at Staten er leietaker hos private både her og der, og at HiA-ledelsen med fordel kan sette seg ned og regne litt.