Den pågående skandalen i Storbritannia viser hvor tette båndene er mellom media og politikk. I dette tilfellet er også politiet trukket inn i saken, og de to øverste sjefene ved Scotland Yard har nå trukket seg. Også topper i News International, det Murdoch-eide moderselskapet til den nedlagte avisen News of the World, har fratrådt sine stillinger, mens det foreløpig ikke har kommet politiske avganger. Selv om det skal mye til for at det skjer i denne saken, vet vi fra historien at media har felt politikere ved en rekke anledninger tidligere. Den klassiske saken, som alle andre saker for øvrig vurderes opp mot, er naturligvis Watergate. Men telefonavlyttingsskandalen i Storbritannia er ingen Watergate, i alle fall ikke ennå.

Les også: Avlyttingen som ble en politisk skandale

Likevel undrer mange briter seg over om forholdet mellom media generelt – og Murdoch-imperiet spesielt – og politikere vil endre seg som et resultat av denne saken. Hva kan og vil gjøres fra politisk hold for å prøve å hindre at en slik skandale skal gjenta seg? Er det et ønske om å endre praksis for å gjøre disse til dels skjulte nettverkene mer transparente? Men kan nye lover, regler og forskrifter løse opp i disse farlige forbindelsene? Er det realistisk å tro at en får en ny tid for forholdet media og politikk?

Media og politikk lever i slags symbiose hvor det hersker gjensidig avhengighet. Politiske partier og individuelle politikere er avhengig av media for å få fram synspunkter, positiv omtale og for å bli sett og hørt. Media er uunnværlig for politikere som vil opp og fram og har ambisjoner om å oppnå makt. Det er viden kjent at media kan føre folk til makten, men de kan også effektivt stoppe slike ambisjoner. Det sies ofte at politikere i dagens politiske klima må ha medietekke for å bli valgt og for å kunne fungere med den moderne nyhetsdekningen som går 24/7. På den andre siden er media åpenbart avhengig av politiske informanter og kilder, og i Storbritannia vet vi at mange journalister og redaktører ofte blir ansatt i forhold til hvor gode kontaktflater de har i Westminster. I mange sammenhenger byttes det tjenester mellom redaktører og politikere ved at en politiker lekker informasjon gjennom å få gunstig dekning på et ønsket område. Få mediemoguler kjøper i dag aviser for å tjene store penger, siden de fleste titlene, i alle fall i Storbritannia, går med underskudd. Da blir oppkjøpene snarere strategiske for å oppnå makt og innflytelse. Rupert Murdoch har siden 1960-tallet foretatt oppkjøp i Australia, New Zealand, Storbritannia, Canada, deler av Asia og USA, og han har tette forbindelser til de fleste regjeringer og statsledere i en årrekke. I Storbritannia arrangerer Murdoch store selskaper hvor politikere og statsministre er faste gjester, så også nåværende statsminister David Cameron.

Og akkurat Cameron, som selv kommer fra pr— og tv-bransjen, har mange personlige venner i dette miljøet, noe som kanskje burde borge for at nettopp han visste bedre enn å ansette en avgått sjefredaktør fra News of the World. Andy Coulson hadde trukket seg fra avisa etter den første telefonavlyttingsskandalen i 2005 og ble ansatt som kommunikasjonsdirektør i det konservative partiet. Mye tyder på at Cameron var imponert av det tidligere statsminister Tony Blair hadde fått til med media på midten av 1990-tallet. Blair ansatte Alistair Campbell som pressetalsmann i 1994 og som kommunikasjonsdirektør i Downing Street da Labour vant valget i 1997. Campbell hadde stor innflytelse på hvordan nyhetene og sakene om Blair og Labour ble spunnet i britiske aviser, især i tabloidavisene. Campbell hadde lang erfaring fra tabloidene The Mirror og Today og kjente dermed til måtene journalistene jobbet på. Han fôret de forskjellige avisene med ulike saker og vinklinger som ble fordelaktige for Blair, og denne medierevolusjonen, som det ble kalt, var på godt og vondt en stor del av Blairs første tid som statsminister.

Nå har Cameron fått erfare de negative konsekvensene av dette tette forholdet. Hans retur fra en Afrika-reise viser Camerons behov for å håndtere denne delikate saken hjemmefra, og i dag er underhuset innkalt til nok en redegjørelse. Men opinionen ser ut til å ønske flere detaljer rundt ansettelsen av Coulson og Camerons egne vurderinger. Det er aldri kommet en beklagelse fra statsministeren, ei heller en innrømmelse om at dette var en feilvurdering fra hans side. Her er også presset fra opposisjonsleder, Labours Ed Miliband, rimelig stort. Dagene som kommer vil vise om Cameron flytter fokus fra den generelle etterforskningen og mer over til hans personlige forhold til Coulson og den avgåtte redaktøren Rebekah Brooks. For dette er en sak som hefter ved Cameron personlig mer enn den hefter ved regjeringen.

Miliband har også gått i bresjen for å endre lovene som regulerer mediebransjen. Han vil unngå så stor eierkonsentrasjon som nå Murdoch har for å hindre den type maktmisbruk som da vil være mulig. Samtidig er det politisk konsensus om å gjøre møter mellom seniorjournalister, redaktører og politikere mer åpne og at de må rapporteres til offentlige instanser. Likevel er dette eventuelle justeringer som vil gjøre minimalt for å endre strukturene i mediebransjen eller i forholdet mellom media og politikk. Storbritannia er et liberalkonservativt land som ønsker en sterk og energisk mediefrihet, med en presse som er frodig og uavhengig. Dette skal da balanseres med reguleringer og lover som gjør at ulovlige og forkastelige journalistiske metoder blir brukt. Derfor tyder alt på at det meste vil bli som før når denne saken har lagt seg. Politikerne vil ikke gjennomregulere en bransje de så ettertrykkelige er avhengige av, og de vil fortsette med å søke vennskap med redaktører som sitter sentralt plassert. Dette er blitt både politikkens og medienes vesen, og derfor vil det være naivt å tro at endringer vil føre til noen stor grad av endret praksis.

Muligens kan kanskje skandalen likevel føre til at toppolitikere blir mer forsiktige i sine ansettelser av pressetalsmenn- og kvinner, og at de kanskje undersøker noe flittigere før de henter avistopper inn i maktens korridorer. Ingen av partene kan leve uten hverandre, men som denne saken så ettertrykkelig har avdekket, er det til tider smertefullt å leve med hverandre. Disse dagers aktivitet i parlamentet vil vise hvor de neste sporene i saken går.