Etter at et «ekspertutvalg» ledet av prost Trond Bakkevig nylig fremla sin utredning om veivalg for morgendagens kirkeordning for Kirkerådets direktør, er spørsmålene knyttet til Den norske kirkes fremtidige struktur igjen brakt på bane.

Det er to løp som nå pågår på kirkeordningsfeltet: Først at man venter på at det brede stortingsforliket om stat og kirke fra april 2008 skal realiseres. Det vil bl.a. innebære at «kirkelig statsråd» faller bort, og dermed vil spesifikt kirkelige organer overta utnevningen av fremtidige proster og biskoper. Dette er for øvrig en lenge ventet reform.

Det andre løpet handler om det mer omfattende kirkeordningsarbeidet som følger etter at stortingsperioden 2009–2013 er tilbakelagt, og grunnlovsendringene som avvikler det kirkelige statsråd er foretatt. Det er ulike modeller for en fremtidig kirkeordning som det nevnte utvalg har arbeidet med. Utvalget har opplagt satset mest på en prostimodell, som vil medføre at det etableres et nytt mellomnivå i kirkestrukturen – et nivå plassert mellom sognet (menighetsrådet) og de rikskirkelige organer (Kirkerådet og Kirkemøtet). Modellen vil innebære at hver arbeidsenhet (prosti) vil få cirka 50 arbeidstakere i snitt.

Prostimodellen tenkes da å fungere som den ene, samlende arbeidsgiver både for prestene og for de kirkekommunalt ansatte (diakoner, organister, osv.). De kirkekommunalt ansatte sorterer i dag under kirkelig fellesråd. Fellesrådet er et fellesorgan for menighetsrådene innen en kommune.

Det er dette fellesrådet med ansvar for visse lokale kirkesaker (personal, økonomi, bygninger) som da tenkes avløst av prostimodellen. Modellen innebærer at det vil bli større avstand ned til grunnenheten i kirken, sognet. Samtidig vil modellen frata dagens bispedømmeråd en del oppgaver, bl.a. utnevningen av prester. Det ligger i dagen at både biskop og bispedømmeråd, tross påstander om det motsatte, kommer svekket ut av et veivalg som legger prostimodellen til grunn. Som en forstår, avtegner det seg allerede tydelige fronter i debatten. Og siste ord er ikke sagt!

I dagens flerkulturelle Norge bør en videre være klar over at å ordne opp i stat/kirke-forholdet ikke bare handler om kirkens fremtidige struktur. Her går det i nesten like stor grad om hva slags stat vi vil holde oss med i fremtiden. For dette tema handler både om kirkepolitikk og statlig religionspolitikk – altså ikke bare om en kirke som roper på større selvstendighet.

Stat/kirke-debatten blir mer presserende når det problematiseres at staten går arm i arm med ett bestemt trossamfunn. Den slags omfavnelse opplever andre tros— og livssyn som prinsipielt uryddig, noe de også stadig understreker. Ikke desto mindre utfordres både kirkefolk og politikere av manges påstand om at man på akseptable måter må komme til rette med det historisk gitte faktum at det norske samfunn vitterlig har et kristent grunnpreg, formet gjennom århundrer.

Ikke mindre viktig er det å føre en debatt om disse spørsmål, slik at en unngår unødig uro om kirkegjenkjennelighet og kirketilhørighet blant kirkens medlemmer. «Samme kirke – ny ordning» er et mye brukt slagord som dekker realitetene i saken. «Ta ikke kirken fra oss!» er både et uttalt og et uuttalt ønske hos svært mange. Overgangsfaser av ulik art skaper lett usikkerhet. Men ut av debatten om kirkeordning vil det komme en gjenkjennelig kirke. Både kirkeledere og politikere vet at en ikke ustraffet tukler med de sosialreligiøse behov som fins ute i folket.

Hvilke synspunkter for øvrig er det Den norske kirke bør legge inn i debatten på det nåværende stadium? Hva er det viktig for kirken å melde inn? Som nevnt vil stortingsforliket av 2008, når det følges opp, medføre at Stortinget i løpet av våren 2012 vil avvikle Den norske kirke som et konge- og departementsstyrt statskirke. Den vil imidlertid føres videre som en stortingsstyrt statskirke i lightversjon. Denne konsekvensen avdekker at Den norske kirke, prinsipielt sett, ikke er på plass før den er et eget rettssubjekt med rettsstiftende kompetanse. Det vil, når så skjer en dag, medføre at kirkens topporgan, Kirkemøtet, blir det nasjonalkirkelige organ som kirkens ordninger og jus forankres i.

Slik er det i svært mange andre kirker i vår nærhet. Vårt statskirkesystem er egentlig temmelig spesielt og utypisk, om vi ser oss omkring. Noen vil si «sært». Men dette har sine historiske grunner, må vite!

Det er en vrimmel av små og store temaer som melder seg når debatten går om den fremtidige kirkeordning. Her rekker vi bare å skrape litt på overflaten. Ett av de store temaer som må berøres til slutt, er utviklingen av kirkens demokrati. Da det brede forliket i 2008 ble avtalt, ble det fra Stortingets side meldt at de fremtidige reformene har sin forutsetning i at kirken består en demokratitest – rett nok uten å foreskrive en viss minimumsprosent på fremmøte. Poenget var at det forelå reelle valgmuligheter og en skikkelig presentasjon av de ulike kandidaters kirkelige prioriteringer.

Alle kirkemedlemmene har også tidligere hatt adgang til å stemme ved kirkevalg. Så demokrati som mulighet var der før også, men mangelfull informasjon og tilgjengelighet til stemmeurnene har preget gårsdagens kirkevalg. Dessuten har de fleste glatt regnet med at noen alltid tar ansvar for kirken, slik at den er der når behovet er der. Den norske kirkes demokratiutvikling er i et rolig sig forover. Her dreier det seg for øvrig om en type demokrati som har sin basis i et gitt trosgrunnlag.

For den som vil følge med i det videre arbeidet med fremtidig kirkeordning, blir det spennende tider fremover.