Hva har Gud med keiseren å gjøre?

I juni nedsatte Kulturdepartementet et utvalg som skal vurdere statens tros— og livssynspolitikk. Bakgrunnen er både at statskirkeordningen i sin nåværende form kommer til å endres, og at økt religiøst mangfold skaper nye utfordringer for samfunnet. I utvalgets mandat heter det at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten.

Den norske stat har valgt å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk som blant annet innebærer at norske trossamfunn mottar en sum per medlem per år som skal tilsvare den sum som Den norske kirke mottar per medlem. Men trosfriheten er ikke absolutt. Den kan begrenses ved lov dersom den kolliderer med samfunnets lover eller andre menneskerettigheter. Derfor skal utvalget også gjøre en vurdering av den balansegangen som må være til stede for at både trosfriheten og andre interesser samfunnet har, skal ivaretas.

Utvalgets arbeid handler om hvordan Norge skal være et godt samfunn for flest mulig, og hvilken rolle religion og livssyn kan og bør spille i dette samfunnet. For noen er religion en privat sak, og de mener den bør vises minst mulig i offentligheten. For andre er religion en kilde til konflikt og krig, og de mener derfor at den bør vingeklippes slik at den ikke skader samfunnet. For atter andre er religion en inspirasjon til å tjene Gud gjennom å gjøre godt mot sine medmennesker, og de mener at religion derfor bør spille en rolle ikke bare i gudshusets og privathjemmets lukkede rom, men også i samfunnet som helhet. De fleste av oss observerer vel at religionen brukes og misbrukes på godt og vondt, at den er en kilde til både krig og fred.

I Norge, som i de andre nordiske land, har statsreligionen betydd at staten har hatt stor innflytelse på kirkens liv. Fordi religion er en så sterk kraft i menneskers liv, har stater og myndigheter alltid hatt interesse av å styre religionen. Det ser vi helt fra keiser Konstantins tid, keiseren som gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket, til i dag. Gevinsten for kirken er at staten finansierer dens virksomhet, gir den en plass i samfunnets offisielle liv, for eksempel ved nasjonale begivenheter, og at kirkens prester er offentlig ansatt. Gevinsten for staten er at den kan påvirke teologien, etikken og måten religionen utøves på.

Fra keiser Konstantins dager vet vi at keiserne ønsket å påvirke kirkens avgjørelse i viktige teologiske spørsmål som forståelsen av Jesu natur (var Jesus både Gud og menneske, eller bare Gud, eller bare menneske?) og spørsmålet om treenigheten. I nyere norsk kirkehistorie har staten gjennom sin innflytelse på bispevalgene medvirket til at kirken har endret syn på kvinnelige prester og til dels på spørsmålet om homofiles plass i kirken.

Det er et paradoks at i flere protestantiske land med statskirke synes staten å ha større innflytelse på kirken enn det kirken har på staten. Katolske land har ikke hatt statskirker på grunn av den katolske kirkes overnasjonale karakter. På tross av dette kan det virke som om kirken har større innflytelse på staten i katolske, sekulære stater, enn det kirken har i land med statskirkeordning. Den katolske kirke hadde lenge problemer med moderniteten og demokratiet, men har i etterkrigstiden anerkjent menneskerettighetene og demokratiet som gode ordninger.

Hvilken relasjon til staten og samfunnet er den beste, sett med religionens øyne? Her er det forskjellige svar, avhengig av hvilken religion og trosretning man tilhører. Folkekirker og nasjonalkirker har ønsket et nært forhold til styresmaktene fordi de har ment at det tjente religionens rolle i samfunnet. Frikirkene har hatt en mer ambivalent holdning til staten, blant annet med bakgrunn i at de i historiens løp ble utsatt for forfølgelse. Selv i dag er flertallet av kirker i USA skeptisk til å motta midler fra staten. De mener at det vil gjøre dem avhengige av staten, at staten får innflytelse på deres teologi, samt at det vil føre til at medlemmenes innsats både når det gjelder gaver og frivillig innsats, vil minke. Norske frikirker sier ja til å motta støtte fra staten med den begrunnelse at dette er å regne som tilbakebetaling av kirkeskatt. Kristne trossamfunn gjør altså ulike vurderinger av hvorvidt staten skal ha stor eller liten innflytelse på religionen.

Mange muslimer kommer fra land der islam spiller en viktig rolle i samfunnet. De ser derfor ikke på statsreligion som noe unaturlig. For europeiske muslimer er det sekulære samfunn mer uvant enn et religiøst samfunn. Også her er det store variasjoner, noen har flyktet fra religiøse regimer som har forfulgt dem på grunn av avvikende tro eller politisk overbevisning. De vil derfor foretrekke et sekulært samfunn. For sekulære mennesker handler det gode forhold mellom livssyn og stat om at staten ikke skal påtvinge mennesker noen form for religion, og heller ikke gi en religion forrang fremfor andre religiøse eller ideologiske overbevisninger. Dette kommer ofte i konflikt med religiøse grupper og staters ønske om å fremme en religion, slik vi nylig har sett det i saken der Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forbød krusifikser i italienske offentlige skoler.

Religionens plass i samfunnet er ingen gitt størrelse. Derfor vil det tros- og livssynspolitiske utvalget behandle utfordrende spørsmål som hvilken plass religion og livssyn bør ha i offentlige institusjoner, og hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i samfunnet. De siste 50 årene har religionen i de vestlige samfunn gått fra å bli vurdert som utryddingstruet (det fantes til og med en teologisk retning som ble kalt «Gud er død»-teologi) til å bli erklært som en viktig samfunnsfaktor (man snakker om Guds eller det helliges tilbakekomst).

James Beckford, en av foredragsholderne på forrige ukes religionssosiologiske konferanse på UiA fremhevet at religion spiller en viktig rolle i dagens England, og at ingen regjering har råd til å risikere ikke å takle religiøst mangfold. Han fremhevet at religionen ikke har kommet tilbake, men at den alltid har vært der. På samme måte kan en forstå oppnevningen av et religionspolitisk utvalg som en anerkjennelse av religioners og livssyns viktige rolle i det norske samfunn, og statens ønske om å takle det økte religiøse og livssynsmessige mangfold på en måte som gavner samfunnet.