De fleste har ikke fått med seg at HV (Heimevernet) ligger for døden, selv ikke vi som har nær kontakt med den til daglig har vist dette. Derfor kom varselet om dens død brått, og sjokket ble desto større. Man kan like godt lære seg datoen med en gang; 9. april 2010. Denne dagen gikk det beskjed fra Sjef HV til Innsatsstyrke Varg om at Stab Varg skulle legges ned.

Dette kom åtte måneder etter at Distriktsstab HV 07 ble lagt ned og Stab I-styrke Varg ble opprettet som en satellitt under nye HV 08 Agder og Rogaland i Sandnes. Dette skulle være en prøvemodell, som skulle evalueres etter to år. Bakgrunnen for nedleggelsen av HV07 var den oljerelaterte virksomheten i Rogaland. Deretter skulle man vurdere om dette kunne bli en modell for resten av Norge. Slik ble det da ikke.

Hva har da denne «leie» situasjon med HV sin død å gjøre?

1. Norge har en mer enn 1300 år lang militærfaglig historie, som brått er revet over. Allerede på 700-tallet (før Vikingtiden) hadde man etablert Leidangen på enkelte steder. Dette var et militært system som sto på to lokale bein. Det ene var den organiserte biten. Her ble det lagt opp til militær trening, utskriving og vaktordning for blant annet utrustning av skip og varder.

Det andre var den deltakende delen. Her måtte alle våpenføre menn ta sin tur i opplæring, vakttjeneste og mobilisering. Norge er i dag nærmest et demilitært samfunn i forhold til vår historiske utvikling. Sagt på en annen måte: Etter å ha hatt store hæravdelinger og en mobiliseringshær fram til 1990-tallet, startet nedskjæringene.

Nå er det ikke mer å kutte. Det er uheldig når HV nå fjerner den lokale organiseringen. Det er HV som har overtatt det territorielle ansvaret fra Hæren. Hæren er opptatt av utlandsoperasjoner. Dette leder fram til spørsmålet: Hvem har gitt Generalinspektøren for HV rett til å endre en slik gammel tradisjon?

2. I en tid med stor usikkerhet i forhold til Norges trusler, er en av garantistene for fred eller reaksjon en fleksibel og hurtig lokal forankret militærstyrke. Dette var ideen bak opprettelsen av I-styrkene. Tidligere hadde Agder en hovedbase, denne ble i fjor lagt til Rogaland. Som en del av pakken fikk vi opprettet en mindre base på Agder, det er denne som nå skal fjernes. Dette er svært uheldig hvis vi skulle få et behov for innsats fra HV, siden kritisk materiell også lagres der en kommando er. Hvor skal det komme fra nå?

Dette reiser flere spørsmål: Hvorfor mener man at Agder ikke skal ha samme krav på beskyttelse som Norge for øvrig? Terror følger samme ruter som organisert kriminalitet. Her har Kristiansand havn (som Norges fjerde største) en dyster statistikk. Har ikke en kvart million egder den samme – eller høyere – verdi som oljerelatert virksomhet?

3. I den prosessen vi har hatt etter at denne nyheten ble kjent, har HV-stab med GIHV kommet med en oppfordring om å ta ansvar for Norges forsvar også etter disse endringene. Vi er familiefedre, snekkere, ingeniører, terapeuter, professorer, selvstendige næringsdrivende (som må legge ned virksomheten under treninger og øvelser) osv. Vi tar ansvar, og det er ikke pengene som er vår motivasjon. Men vi er opptatt av at også Norge har et ansvar for å legge til rette for forsvaret av landet. Slik er det ikke nå, og man risikerer å miste store deler av I-styrken Varg når man gir en slik stemoderlig behandling til HV. Skal Norge ha et forsvar, er kanskje spørsmålet.

4. Det har blitt reist spørsmål til Agderbenken og forsvarssjefen vedrørende denne saken. Slik det ligger an nå, ønsker ikke forsvarssjefen å gjøre noe med dette. Dermed er galskapen komplett. Vi fjerner beskyttelsen for 250.000 mennesker uten et demokratisk beslutningsgrunnlag. I en tid der linjespenn eller ikke over Hardanger er blitt så debattert, er det en hån mot demokratiet at forsvarssjefen uten noen refleksjon kan ta en slik avgjørelse. Dette er en diktators beslutning verdig. Skal vi ha det slik i Norge?

HV er ikke begravd ennå, men dødelig såret. Og HV vil dø på et eller annet tidspunkt i fremtiden, på bakgrunn av denne hendelsen. Er det noen som er interessert i å gi livgivende behandling og full restitusjon til pasienten?