Hvordan skal vi komme inn? spør hun – lettere bekymret. De er mange. Høylytte, med plakater og en lift. Med stemmebånd og baller viser de motstand og mening. Et halvt skolekorps blåser takten på den grønne banehalvdelen, mens de gule heiser banner og paroler i flaggstanghøyde over Torvet. «Jeg går inn fra en kant», konstaterer hun. Jeg ser at hun trekker pusten og senker hodet, kanskje for ikke å trampe noen på tærne. Varsomt, men bestemt, brøyter hun seg vei gjennom folkemengden. I takt med ropene: «Tveit, Tveit» – «Randesund, Randesund». Hun sitter i bystyret for Høyre og skal inn for å velge lokalisering av ny flerbrukshall på østsiden av byen. Selv gikk jeg inn via en sidedør. Jeg skal tross alt bare være tilskuer. Tilskuer til et bystyremøte i Kristiansand. Det er onsdag, klokken er noen minutter over fem og jeg er klar fra bakerste benk. Og jeg er ikke alene.
Vi forsøker alle å påvirke samfunnet i den retningen vi ønsker. Vi skriver leserinnlegg. Vi snakker med politikere. Vi leverer underskriftslister. Og vi protesterer og markerer. Et bystyre må heldigvis forholde seg til meninger og debatter også utenfor rådhusets fire vegger. Da de 53 bystyrerepresentantene i Kristiansand ankom rådhuset på Øvre Torv onsdag denne uken, ble de møtt av en vegg med gule og grønne demonstranter, hjemmesnekra paroler og et menneskelig skjold av barn og unge foran den massive ytterdøra. Mennesker som ville være med på å påvirke politikerne i en bestemt retning. Politikere som må prioritere – hver eneste gang de møtes, uansett hvor tungt det føles. Etter ti år i Mandal bystyre vet jeg hvordan det er. Ønsket om å gjøre alle til lags, etterfulgt av følelsen av å ha skuffet. Noen saker kan være så tøffe at du har lyst til å vente noen dager før du går på lokalbutikken uten solbriller og hodeplagg. Likevel vet du at det er jobben din å prioritere. Velge det ene fremfor det andre. Sjelden begge deler.
Slik er det også denne onsdagskvelden i Kristiansand. En etter en tar bystyrerepresentantene ordet for å forklare hvorfor Tveit eller Randesund fortjener å få sin flerbrukshall først. Følelser, engasjement, historie og argumenter. Så kommer det jeg helt sikkert burde forutsett. Vidar Kleppe tar med seg sin sedvanlige store lommebok, går opp på talerstolen og sier: «Vi i Demokratene vil foreslå å bygge en hall begge steder». Fritt sitert. Jeg lurer egentlig ikke på hvorfor han avstår fra å velge mellom de to bydelene. Det er tross alt valg i år – og hele debatten går på direktesendt nett-tv. Det samme hadde nok Senterpartiets Julie Nilsen oppdaget, da hun sa cirka følgende: «Mitt hjerte går nå til Demokratene». Politiske prioriteringer for åpen mikrofon er åpenbart også en øvelse i velgertekke. Jeg tror ikke noen er uenig i at ideelt sett så skulle både de gule og de grønne gått seirende hjem i kveld. Heldigvis valgte likevel et flertall av bystyrerepresentantene å ta det tøffe valget det var å prioritere mellom de to viktige ropene fra utsiden av rådhuset. Det er dessverre det politikk handler om.
Jeg husker vagt mitt første bystyremøte i Mandal i 1999. Ikke hvilke saker som ble behandlet eller hvilke vedtak som ble gjort – men jeg husker følelsen av å komme inn i bystyresalen. 19 år gammel: stor i ord og liten på jord. Mest av alt var jeg nervøs for om jeg ville strekke til, om jeg ville føle meg ung og uvitende – og om jeg ville forstå hva de 44 andre snakket om. Jeg hadde en ærefrykt og en respekt for den forsamlingen jeg var blitt en del av. I ettertid er jeg glad for at det var den følelsen jeg gikk inn i politikken med, og etter ti år som folkevalgt hadde jeg heldigvis den samme følelsen i behold. Politikere og politiske organer møtes med mye frustrasjon og kjeft. Noe fortjent – noe ufortjent. Helt avhengig av hvem du spør. Like fullt er folkevalgte organer et av hovedelementene i demokratiet. Et demokrati du skal møte med respekt og ydmykhet, men også med spørsmål, krav og kritikk. Jeg er oppriktig glad i lokaldemokratiet, og ser med barnlig fryd frem til høstens lokalvalg. Selv om flerbrukshallen ble lokalisert en onsdagskveld i april, vil det heldigvis være andre lokale saker som kommer til å prege den kommende valgkampen. Undersøkelser gjort i etterkant av lokalvalget i 2007, viser at nesten 42 prosent velger parti ut fra lokale saker, mens kun ti prosent oppgir rikspolitikk som avgjørende for hvilken stemmeseddel som går i valgurna. Lokalvalgundersøkelsen fra 2007 viser også at hele 69 prosent mener det var lokale saker som preget valgkampen i deres kommune, og trenden er stigende.
Av de 53 politikerne i Kristiansand bystyre, er det bare en brøkdel som entrer talerstolen i løpet av en lang kveld og en tilsynelatende uoverkommelig sakliste. Men de som gjør det, de gjør det ofte. Noen med erfaring, noen med kløkt og mange med begge deler. Erfaringen og novisene skaper sammen den lokale historien. Denne onsdagskvelden var det Tveits seier over Randesund som gikk inn i historiebøkene. Aksjonistene fra Randesund føler seg sannsynligvis som tapere. Men noe har de vunnet: Aldri før har de vært nærmere og aldri før har de fremste folkevalgte i Kristiansand hatt mer kunnskap om hvorfor de trenger en ny flerbrukshall i akkurat den bydelen. Selv om lobbyvirksomhet og høylytte protester ikke alltid vinner fram, bidrar det til mer informasjon, bedre debatter og ikke minst et fokus på lokale saker. Derfor tror jeg at de 53 representantene som måtte brøyte seg vei gjennom trompeter, plakater og taktfaste rop, ikke først og fremst var lettet over at aksjonistene var forsvunnet ved møteslutt – men glad for at de var til stede ved møtestart. «Det vi lytter til på vei til bystyremøtet, blir heldigvis viktig» sa Høyre-representanten da hun ringte meg på vei hjem samme kveld. Korpset og parolene var borte. Inngangspartiet sto igjen som et forlatt åsted etter et viktig slag.