Leirene med tusener av sympatisører er tømt. Det betyr imidlertid ikke at situasjonen i Thailand er normalisert. Ingen av de underliggende problemene som skapte krisen i landet, er løst.
Mange nordmenn kjenner Thailand fra turistbesøk. Utad fremstår landet da som harmonisk og på mange måter velfungerende. Man skal imidlertid ikke reise langt bort fra turistmetropolene for å se symptomer på alvorlige mangler og skjevheter i det thailandske samfunn. Disse har i stor grad bidratt til å skape den krise som har preget verdensnyhetene de siste ukene.
Først og fremst dreier dette seg om store sosiale forskjeller. Som i flere andre asiatiske land er gapet mellom fattig og rik i ferd med å bli så stort i Thailand at det i seg selv skaper grobunn for uro. Rett nok har den frie markedsøkonomien løftet mange ut av fattigdom. Men fraværet av en aktiv utjevningspolitikk har likevel bidratt til at svært mange har falt utenfor den økonomiske veksten, ofte på den fattige landsbygda.
Rødskjortene hevder å representere disse «glemte» gruppene i Thailand. Når opprørerne nå er slått ved bruk av militær makt, er det samtidig et faretruende signal til mange av landets fattige. Det er liten grunn til å tro at de vil slå seg til ro med det de opplever som fravær av politisk innflytelse. Sånn sett kan de siste dagers maktbruk vise seg å være et lokk som legges over en politisk trykkoker.
En langsiktig løsning i Thailand krever helt andre virkemidler enn stridsvogner og automatvåpen. Ikke bare må makthaverne vise reell vilje til politisk dialog med opposisjonen. Det må også legges til rette for et betydelig økonomisk og sosialt løft for store grupper thailendere. Dagens regime har så langt ikke vist vilje til noen av delene.
Dessverre synes veien fram til virkelig ro og harmoni i Thailand fortsatt å være lang.