Hele strandsonen fra Otras bredder til Odderøya preges stadig mer av luksusleilighetsbygg som stenger inne byens historiske bygningsmiljø og gateløp fra sjøsiden. På Silokaia blir vi nok en gang tilskuere til en utbygging som innbefatter 690 leiligheter i et tidligere kaiområde. På samme måten som Kristiansand Næringsselskap AS, eller andre fristilte forretningsdrevne kommunale foretak, er det denne gang Kristiansand Havn kommunale foretak (KF) som skal realisere betydelige eiendomsverdier.

Når det er snakk om kommunale foretak fører som kjent et snevert bunnlinjefokus ofte til at fellesskapsinteressen synker til «flyndrenivå». Kommunal virksomhet som tidligere var samfunnsbærende, skal i dag motsatt som fristilte selskaper være selvbærende og profittdrevne. Motivet bak luksusleilighetsprosjektet på Silokaia til Kristiansand Havn KF er således å skaffe til veie inntekter som kan finansiere flytting og bygging av havn på Kongsgård/Vige. Slik blir et kommunalt profittmotiv den grunnleggende premissen for planlegging av en ny bydel.

Originaliteten i prosjektet er samtidig lite dristig. Regulanten «mimer» etter en motepreget oppskrift på byutvikling som går ut på å konvertere tidligere kaiområder og industrisoner til luksusleiligheter. Med referanse til den kulturelle byutviklingsguruen Richard Florida, burde denne oppskriften også inkludert den «kreative klassen». Selv om Kristiansand ved Cultivas fødsel tok sikte på å fremelske den såkalt «kreative klassen», ser ikke dette perspektivet ut til å prege dagens tilfeldige investorstyrte byplanlegging etter den politiske innfallsmetoden.

Jeg vil neppe tro Kristiansand Havn KS, med bunnlinjefokus mer enn fellesskapsfokus, vil kunne bidra til å skape et mer «kulturmangfoldig» sentrum. Sannsynligheten er stor for at byens unge, kunstnere, musikere eller kreative utøvere må se langt etter et krypinn på Silokaia til 50.000 kroner per kvadratmeter. Kvadraturen og spesielt dens strandsoner blir gjennom denne byplanleggingen (hvis noe slikt eksisterer?) preget av en øvre middelklasse med mer økonomisk enn kulturell kapital. På denne måten blir ikke vannkraft forvandlet til «kulturkraftindustri», men aquakultur og eiendomskapital.

Et annet ord for denne typen uheldig byutvikling en finner igjen i lignende seaport-utbygginger i Oslo, Bergen og storbyer i verden for øvrig, er såkalt gentrifisering. Begrepet ble første gang tatt i bruk av sosiologien Ruth Glass i 1964, der hun beskrev en slik prosess i London. Tidligere arbeiderklassestrøk ble mer og mer forvandlet til bydeler for den velstående befolkningen samtidig som den opprinnelige befolkningen forsvant ut av byen med økende boligpriser.

Blir Kristiansand havn KF stående med erstatningskravene fra Fjordline vil profittjaget og prising av leilighetene sannsynlig bli enda større. I realiteten tilfører fristilte bunnlinjefokuserte kommunale selskaper få arkitektoniske og kulturelle vekstimpulser til byen.

Et parallelt skrekkeksempel på kommunal eiendomsspekulasjon til Havna er det kommunale tomteselskapet Kristiansand Næringsselskap A/S og det nye Filadelfia-bygget. Helhetlig byutvikling, der fellesinteressen blir ivaretatt, kommer mer og mer i bakleksa, mens byens «kremtomter» deles opp i små delikate profittobjekter. Vil det være aktuelt at et foretak som Kristiansand Havn kan tenke seg å påta seg samfunnskostnadene med en sjøtunnel fra Odderøya til Vesterveien? Neppe, selv om en sjøtunnel kunne ha løst mange av de samfunnsmessige trafikale problemene Silokai— og Kilden-utbyggingen vil generere.

Et annet alternativt tankeeksperiment til snever kommunal foretaksdrift — kunne være å etablere en «kunstnerisk frihavn» på Silokaia. Et alternativ til luksusleiligheter kunne være at det ble bygget kommunale ungdoms- og kunstnerboliger. En forutsetning måtte være at disse ble leid ut til overkommelige priser, slik at det ble mulig for studenter, kunstnere og musikere å bosette seg i sentrum. Et kunstnerbolig- og jobbområde på Silokaia, planlagt som en forlengelse av de mange aktivitetene slik de allerede foregår på Odderøya, inklusive Kilden, er kanskje det som skal til for at byen virkelig fikk fart på kulturindustrien.

Hele området kunne bli rustet opp med grunnlagsinvesteringer i sceneutstyr, instrumenter, studioer, kafeer, teaterverksteder og atelierer. Kommunen/NAV kunne samtidig lønnet arbeidsledig ungdom og kulturarbeidere til selv å ha tilsyn og vedlikehold av fasilitetene. Rock, kunst, litteratur, scenekunst, film, studioer og et mangfold av kulturbedrifter vil da fortsatt kunne blomstre på Odderøya og Silokaia og skapt ringvirkninger langt utover byens grenser.

En slik fremtidsrettet byutvikling kunne kanskje også bidra til at byen kom seg ut av dagens kulturhengemyr – med cultiverte tildelingsbyråkratier og vilkårlige knefall for konkurstruede fotballinvestorer. De tidligere krampaktige forsøkene kommunen har gjort seg i sin streben etter å «kommandere kultur» synliggjør nettopp behov for en tenkning som ser byutvikling og kultur som gjensidig avhengige størrelser. Kanskje det største hinderet for en levende kulturby er at «den kreative klassen» eller talentene ekskluderes slik byen bygges nå. I den grad det er talent som dyrkes, er det talenter i eiendomsspekulasjon eller eliteidrett.

Richard Floridas andre T som en forutsetning for kulturell vekst, er en tolerant by. I et gentrifisert sentrum får imidlertid toleransen dårlige levekår. Når stadig flere velstående, såkalte «borgerboehemer» (BOBO), middelaldrende og eldre flytter inn til sentrumsleiligheter, vil det oppstå stadig nye konflikter mellom ungdomskultur og de nye innflytterne, dvs. uteliv versus forsvarere av fred og ro.

Motsatt av en kreativ klasse i sentrum av Kristiansand ender vi opp med «den stivnede klassen», og i stedet for mangfold og levende by skapes det motsatte, dvs. arkitektonisk og kulturell monokultur — der historie og stedsidentitet viskes ut mellom postmoderne luksusleilighetsbygg, cruiseanløp, kjederestauranter og øltelt. Skal Kristiansand bli en tolerant, talentfullt og nyskapende by, må det med andre ord helt andre dristige byplanmessige grep til enn dagens hegemoniske snevre markedsbaserte byutvikling.