Ikke bare lot pave Benedict XVI den viktigste anledningen gå fra seg til å omtale og beklage de mange overgrepene mot forsvarsløse barn som har foregått i kirken i nyere tid. Andre av kirkens ledende menn brukte endatil påskehøytiden til å krenke og såre de mange ofrene ved å omtale overgrepene og den påfølgende kritikken mot kirken som «sladder».
Hoderystende galt var det av Paven selv å unnlate å adresse problemet; utilgivelig er det imidlertid av verdens ledende kristelige trossamfunn å bruke nedrige ord som vrir ansvaret for overgrepene bort fra kirken, over på ofrene som har avslørt kirkens svarteste side.
Da kardinal Angelo Sodano under førstepåskedagsmessen roste Paven for ikke å la seg påvirke av «tidens smålige sladder eller av prøvelsene som det troende samfunnet blir utsatt for», avslørte han at Den katolske kirke ennå ikke har forstått alvoret i overgrepene som har foregått på kirkens skoler og barnehjem. Dette inntrykket ble ytterligere forsterket da Pavens personlige prest, Raniero Cantalamessa, på langfredag sammenlignet overgrepene og den påfølgende kritikken mot kirken med jødeforfølgelsene.
Med denne særdeles ukloke opptreden i kirkeårets aller viktigste høytid har Den katolske kirkes øverste ledere avslørt seg som en gjeng gamle, stivbeinte gubber som mer opptatt av å bevare sine egne maktstrukturer enn av de troendes ve og vel.
Her demonstrere Paven og hans menn fullstendig forakt for påskens budskap som den største omsorgshandling i historien, der Jesus lar seg ofre for å sikre mennesket frelse. Dem Paven og hans menn med dette viser vilje til å redde, er kun seg selv.
Med sin ukloke opptreden i påsken avslørte Den katolske kirken at den ikke primært forholder seg til kjærlighetsfundamentet i den kristne tro, men foretrekker å tolke korsfestelsen som et dogme som gir makt til å samle og styre 1,1 milliarder mennesker i en felles organisasjon.
Følgen er harme, utmeldelser og svekkelse av omdømmet til kristelige kirkesamfunn. Det kan verken kirken eller mennesket leve med.