«Dritten under teppet»

«Det blir ikke lenge høyt under taket, når all dritten feies under teppet!» – sa min psykologilærer en gang i en forelesning i familieterapi. Vi har det jo så greit! Det er jo egentlig ikke så galt, det er mye bra au! Fin fasade og frykten for annerledeshet er ett skummelt kulturtroll med mange hoder og en stor supportergjeng: «oss». Det har fått oss til å kue «de andre» i alle tider. Dets kraft var tydelig under debatten om overgangsboliger på Presteheia for noen år siden, to prester unnlot å ta ordet.

Den er merkbar når Fremskrittspartiet er som tydeligst i sin innvandringsargumentasjon om norsk kultur og når funksjonshemmede, mennesker med psykisk sykdom, annerledes seksuell legning og kvinner som vil være likestilt, får alle de utydelige tegnene, gjør som «oss»!

I min oppvekst ble unge mennesker innlagt på Eg når de hadde syndige tanker, utførte syndige handlinger, hadde syndig kjærlighet som var å elske feil kjønn eller feil person, eller, spesielt for kvinnene, dersom de ble gravide utenfor ekteskap. Noe av dette hadde diagnoser og skulle behandles. Uansett, tilstandene ble forsøkt løst «i beste mening». Foreldre, naboer eller helsepersonell var ikke onde. De fulgte datidens kulturelle og faglige normer. Som oss nå.

Jeg har vært på politiske møter der møtearrangører sier til meg i forkant av møtet at man ikke bør snakke for mye om likestilling, de dårlige levekårene eller inkludering av etniske minoriteter, for det skaper så mange motreaksjoner. Hvis jeg må si noe om det, bør det sies på den riktige måten. Ikke provosere og fremfor alt ikke angripe religiøsiteten. For øvrig veie mine ord.

Offentlige uttalelser om manglende likestilling, tiltak for dem som faller utenfor eller ønsker om annen maktfordeling i politikk, offentlig sektor og privat næringsliv, møtes ofte med svar av typen nå må vi ikke glemme, dere, at det er mye som fungerer godt også! Dette er konformitetstrollets sterkeste kort, en effektiv makt— og forsvarsstrategi, nemlig forskyvning av fokus. Det som fungerer bra, blir ikke mindre bra fordi om man snakker om det som ikke fungerer, mens det som ikke fungerer bra mister sin tyngde og gjøres mindre når det ikke kan stå alene. Hva ligger bak denne angsten for å være tydelig?

Alle, politikere og forvaltningsorganer, bør stille seg spørsmålet: hva i vår kultur (tjeneste, parti, organisasjon) støter mennesker fra oss? Vi bør spørre fordi det er de som støtes ut som trenger vårt fellesskap mest.

Erwing Goffmann, Kanadisk sosiolog og skribent (1922-1982) ble verdensberømt for sine analyser av utstøtingsmekanismer i samfunnet og hvordan psykiatriske institusjoner stigmatiserte personer for å beholde definisjonsmakten på normal og unormal. Psykiatriens konformitetstroll ble filleristet og ett og annet hode måtte gi tapt. Sosiologiske perspektiver på makt og avmakt bidro til demokratiseringen innen psykisk helsevern. Medbestemmelse og nye styringsformer tvang seg fram. De fleste med psykiske lidelser (ble) flyttet ut av institusjonene. Til hva? Uføretrygd og ensomhet? Utfordrer deres væremåte og atferd fremdeles konformitetstrollet, bare at det reagerer med andre virkemidler? Nye diagnoser, uføretrygding og utstøting fra skole og arbeidsliv har kanskje erstattet Egs vindusgitter og høye piggtrådgjerder? Resultatet er ensomhet, opplevelse av annerledeshet og isolasjon fra fellesskapet. I dag, som på seksti og syttitallet, er det vanskelig å forholde seg til at det de fleste mener er bra, faktisk ikke fungerer bra. Sosiologien og sosialantropologien kan også i dag analysere utstøtingsmekanismer i arbeidsliv og samfunn.

Alle velferdstjenester bør ha en sosiolog ansatt, med det eneste formål å hvert år utgi en separat årsmelding: «Dritten under teppet». Agderforskning har inkludert kultur som årsaksforklaring i flere av sine studier av levekår og likestilling i landsdelen. I rapporten «Et liv jeg ikke valgte» om unge uføre, står det: «Dette gjelder spesielt faktorene som knyttes opp mot folkelynnet og kulturen. Summen av at folk er forsiktige og reserverte, at det er lite takhøyde for annerledeshet, at familien står sterkt, at tradisjonelle verdier som tilsier at mor er mindre yrkesaktiv, sammen med flere årtier med et svakt arbeidsmarked som har produsert langtidsledighet og uførepensjonering i foreldregenerasjonen, gjør at denne regionen må arbeide mer målrettet, langsiktig og med større driv dersom man skal komme i mål».

Utstøting handler om kulturell makt og privilegier som opprettholdes av kulturell fornektelse – å velge å ikke se. Unge uføre, utsatte barn og unge, folk med annerledes seksuell legning, kvinner som ikke får velge fritt, personer med fremmed etnisk bakgrunn og personer med alvorlige psykiske lidelser eller rusavhengighet står utenfor fellesskapet. Skal Sørlandshimmelen være høy, må vi slutte «å feie all dritten inn under teppet». Vi må studere den grundig. Deretter skal vi handle. Lokalt og nasjonalt.