Parallelt med det er Stortinget i sluttfasen av behandlingen av lovsaken som skal gjøre Den norske kirke til et eget rettssubjekt og fristille kirken fra staten. Kirken skal forberede egen organisasjon på det samme, og gjøre viktige vedtak i årets kirkemøte. Endringene som planlegges gjennomført disse vårukene, vil forandre en mangehundreårig tradisjon med tette bånd mellom stat og kirke.
De siste ukene har en rekke artikler i pressen pekt på nedgang i medlemstall og forandringer i aktivitetsmønsteret i Den norske kirke de senere årene. Norge er blitt et flerreligiøst samfunn. Vi har sett en sterk økning i antall tros— og livssynssamfunn. Men også blant tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke, er de kristne trossamfunnene størst med cirka 340.000 medlemmer. Muslimske trossamfunn har til sammenlikning rundt 132.000 medlemmer. Human-Etisk Forbund har 84.000 medlemmer.
Sterke røtter
Den kristne tro, tradisjon og kultur har sterke røtter i vårt samfunn. Kirkens betydning i samfunnet vårt, handler ikke bare om hver enkeltes tro, medlemskap og deltagelse i kirkelige aktiviteter. Det handler også om den gjensidige påvirkningen mellom kirke og stat gjennom nesten tusen år og alle de verdier som er utviklet i denne symbiosen, til tider i spenningsfeltet mellom livssyn og politikk.
Norge har en kristen-humanistisk kulturarv som både utfordrer oss og forener oss som samfunnsborgere. Biskop emeritus Finn Wagle viser til tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands tale i forbindelse med kongeparets signing i Nidaros domkirke i 1991, der hun slo fast at: «Dette har preget vårt samfunns grunnmur: kristendommens menneskesyn, kultur og rettsvesen. « (Norge - et flerreligiøst, kristent land, Kirke og kultur 2015).
Kirkens grunnleggende betydning som samfunnsinstitusjon, gjenspeiles også i den grundige prosessen som førte frem til Kirkeforliket i 2008/2012. At et tverrpolitisk Storting stod bak vedtaket som gjorde det mulig å sette den nye statskirkeordningen i kraft i mai 2012, sier mye om hvor viktig det politiske miljøet anså det å legge et godt fundament for en mer fristilt fremtidig folkekirke.
Kirkemøtet og Stortinget skal nå behandle endringene i kirkeloven slik regjeringen har foreslått. Det er et reformforslag som er godt forberedt, og må sies å være en naturlig oppfølging av det tverrpolitiske Kirkeforliket fra 2012. Med dette blir det tatt et stort skritt videre for å skille kirken og staten, og for å gjøre kirken til herre i eget hus. Men det er som vår kulturminister Linda Hofstad Helleland sa i en kronikk: «Kirken skilles fra staten — ikke fra folket». Det har vært en bred politisk enighet om at Den norske kirke ikke bare skal skilles fra staten og bli selvstendig, men at den også skal videreføres som Norges folkekirke.
En kirke i sin tid
Lovforslagene har vært på brede høringer og også fått god tilslutning fra kirkens egne organisasjoner. 1600 ansatte blir berørt av reformen, og vil få en ny ansettelsestilhørighet. Kirkemøtet og Kirkerådet får tydeligere roller og ansvar. Det skal være prestetjeneste i hvert sogn, prost i hvert prosti og biskop i hvert bispedømme. Prestenes uavhengige stilling lovfestes og biskopenes mulighet til å utøve sin rolle som et særskilt organ sikres i et rettslig grunnlag. Lovforslaget presiserer også at Den Norske kirke skal finansieres på dagens nivå og at den økonomiske ansvarsdelingen mellom staten og kirken ikke endres med dette.
Den norske folkekirken skal nå finne sin form i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn. De siste 50-60 årene er landet vårt sterkt forandret når det gjelder tros— og livssyn. Arbeidsinnvandring, flyktning- og asylsøkere og våre egne reisevaner har vært sterke drivkrefter. Våre besteforeldre ville knapt kunne forestilt seg en slik utvikling. Det mangfoldet vi i dag ser og ønsker velkommen, har bidradd til å utvide vår horisont og erfaringsgrunnlag. Samtidig utfordres vår evne til å håndtere ulikhet.
Det å være kirke i sin tid, utfordrer kirken som institusjon og som forvalter av den evangelisk lutherske teologien. Etter mitt skjønn er det også viktig at kirken fører videre sin tradisjon som dialog- og samtalearena i lokalsamfunnet. For den norske folkekirken vil også i framtiden være både en viktig kulturell faktor og kulturbærer, og den vil være et sakramentalt trosfellesskap for kirkens medlemmer og de som oppsøker kirkens mange virksomhet og aktiviteter.
Med de lovendringer som nå er foreslått, vil kirken selv få større autonomi og innflytelse på hvordan fremtiden skal møtes, og hvordan kirken skal forvalte sitt mandat.