Det er ikke så mange som tør å si at de er byråkrater, av redsel for aldri å bli bedt med på fest. Men jobben er morsom nok, også om sommeren. Da er de som styrer oss — politikerne og toppbyråkratene i Departementet - på ferie. Og vi lenger-nede-i-systemet-byråkrater skal tenke ut strategier og fatte vedtak vi burde vært ferdige med, slik at alt er på skinner til alle er tilbake.

Det er bare det, at når det blir rolig på kontoret, blir det rolig i hodet også. Når de andre tar fri og jeg har min jobbøkt, da har jeg store planer. Om strategisk arbeid, lange tanker og effektive dager i et sommerstille kontorlandskap.

Så jeg starter friskt. Men du verden, så stille det er! Best jeg sjekker avisene. Side opp og side ned om Brexit. Men det blir for krevende å lese - det passer liksom ikke å tenke så komplisert midt i juli. Så jeg orker ikke, blar videre til en reportasje om en trist jordbærbonde, og sender noen sympatiske tanker til byråkratkollegene mine i landbruket.

Lurer på hva de andre kollegene mine gjør i dag, egentlig? «Sendt fra min mobil» står det på engelsk nederst i e-postene jeg får fra dem, og slik vet jeg at de sniker seg til å jobbe litt selv om de egentlig har fri. - Avhengig av jobben, sier psykologer, og får det til å høres ut som en sykdom.

**De har det sikkert deilig og koser seg** ved sjøen. Når det er varmt ute, er det altfor kaldt her inne hos meg på kontoret. Det tenker jeg litt på mens jeg står ved pulten og beveger beina for ikke å fryse: Hvorfor klarer mennesket å reise helt til månen, men ikke å finne opp et ventilasjonsanlegg som virker som det skal i store bygg?

«Sendt fra min mobil» står det på engelsk nederst i e-postene jeg får fra dem, og slik vet jeg at de sniker seg til å jobbe litt selv om de egentlig har fri.

Fremtidens byråkrater fødes også om sommeren. — Men det er altfor få jordmødre i Norge, og i feriemånedene er det ekstra ille! advarte jordmorforeningen forrige uke. - Ikke vårt problem, svarte Departementet kjølig, folk bestemmer selv når de lager unger.

Jeg tenker litt på det, også, men finner ut at det heldigvis ikke lenger er mitt ansvar.

Evnen til å utsette belønning , skal være en grunnleggende og sterk psykologisk egenskap. Klarer du å vente med å premiere deg selv til etter at du virkelig har stått på, er det bra for deg. Men nå må jeg ha mat, for sene sommerkvelder med litt ekstra digg gjør at jeg blir sulten tidligere enn vanlig. Så jeg innser at jeg ikke er så viljesterk, og kanskje ikke fortjener så mye belønning i dag, heller. Kantina er selvsagt stengt, og jeg må ut og kjøpe mat. Det blir lyse rundstykker med ost og skinke. Ikke snev av grønnsaker og fiber. Fordi jeg fortjener det, tenker jeg. Og siden kollegene er på ferie, er det ingen som korrigerer meg.

Evnen til å utsette belønning, skal være en grunnleggende og sterk psykologisk egenskap.

Etter matpausen er jeg høy på energi og ringer til Departementet. Der er det også ferie.

— Samtalen din blir tatt opp, sier en herre med alvorlig automatisk-innspilling-stemme. Det er greit for meg, men kanskje ikke for sommerhjelpen som betjener sentralbordet. For jeg hører at hun sliter, og anropet mitt vandrer rundt i flere etasjer før jeg endelig får en levende byråkratkollega på tråden. Vi blir så glade for å ha funnet hverandre, at vi løser opptil flere saker der og da. Jeg kjenner at det var nå jeg skulle hatt rundstykkene mine til belønning. I morgen skal jeg snakke med Departementet før jeg spiser, helt sikkert.

Mobilen min ringer. Det er en journalist. Jeg hører at hun er ny, for hun spør om rare ting. Sånn er det om sommeren: journalistvikarene kontakter oss eller Departementet, og ber om innsyn i dokumenter som ser ut som de kan inneholde statshemmeligheter. Men kunsten er å få et brev til å se kjedelig ut at ingen spør etter det. Den saftige biffen serveres ikke før mot slutten, etter en lang innledning, slik at ingen andre enn Departementet skjønner hva som egentlig står der. Neida, det er ikke sant! Men at det kan virke slik, det kan man forstå hvis man en sommerdag tar en svipp innom Departementets nettsider og leser litt om andre fagområder enn sitt eget. Det er ikke helt enkel grammatikk.

Den saftige biffen serveres ikke før mot slutten, etter en lang innledning, slik at ingen andre enn Departementet skjønner hva som egentlig står der.

For eksempel: hva driver Tolletaten med i sommervarmen? Tenk deg deres jobbhverdag i Kristiansand, der ferje etter ferje kommer inn fra Danmark. I «Tolltariffen 2016» er det listet opp hvilke varer som er underlagt bestemmelser for å komme inn i landet. På de 500 sidene står det blant annet at toalettvann (!) ikke er tollpliktig, at «albuminer som ikke er tjenlig til menneskeføde» koster kr. 18,35 pr. kilo å ta i land, at underbukser til piker og damer (men ikke til menn!) er tollfrie, og at det er forskjell i tollsatsene på tennisracketer med og uten strenger.

**Ikke rart hvis en toller** iblant da føler trang til bare å ha en enkel og grei dag på jobben. Klart det må være deilig simpelthen å sjekke taxfreeposene våre, og konstatere at det kun er vin, sprit og tobakk i dem. Ikke’no toalettvann og ingen mannetruser der, heldigvis, kan den uniformerte tollervikaren lettet konstatere.

Det er tross alt sommer, og vi vil ha det enkelt.