Norges dokumentarv er et register over noen av de viktigste dokumentene i norsk historie og samfunnsvirksomhet. Registeret er en norsk utgave av UNESCOs verdensminneprogram Memory of the World. I Norges dokumentarv finnes blant annet Grunnloven, Kongens nei 10.
april 1940, hvalfangstarkiver fra Vestfold, lepraarkiver fra Bergen og andre viktige dokumenter og arkiver fra hele Norge.
Protokollene fra Vest-Agder består av skoleprotokoller og eksamensprotokoller fra det som i dag er Kvinesdal, Hægebostad, Lyngdal, Audnedal, Lindesnes, Marnardal og Åseral kommuner. Skoleprotokollene er de eneste dokumentene fra Vest-Agder som er med i dokumentarven.
For å komme inn i Norges dokumentarv må dokumentene oppfylle en rekke kriterier. De må blant annet være ekte og unike og de må nasjonal verdi og interesse. I dokumentarven står protokollene fra Vest-Agder under oppføringen «Protokoller fra 1800-tallet» der de nå er oppført sammen med skoleprotokoller fra Målselv i Troms. Kulturrådet skriver i sin utnevning at protokollene blant annet «representerer ein viktig kjeldetype frå kommunal sektor og dokumenterer ein offentleg og obligatorisk skule i ein tidleg fase».
Det moderne norske skolevesenet har røtter tilbake til 1700-tallet, bl.a. med skoleplakaten av 1741 som bestemte at egne skolekommisjoner skulle opprettes i hvert prestegjeld. På 1800-tallet skjøt utviklingen av skolevesenet fart og alle barn fikk et visst antall dager med undervisning hvert år. Omgangsskolen var det vanlige på landsbygda på store deler av 1800-tallet, men i siste halvdel av århundret ble det etablert faste skolekretser med egne skolehus mange steder i landet.
Skoleprotokoller, dagbøker og eksamensprotokoller gir som historiske kilder et unikt innblikk i oppvekstvilkår på 1800-tallet. De inneholder for eksempel detaljerte opplysninger om hver elev som navn, alder, bosted, fag de hadde på skolen og karakterer og fravær. I tillegg forteller de mye om hvordan skolen og skolehverdagen var organisert.
Gjennom store deler av 1800-tallet var det stor nød i bygder i indre deler av Vest-Agder. Gårdene var små, jorda var skrinn og barnekullene var ofte store. Mange familier måtte spe på inntekten ved å sende ungene sine på arbeid i fremmede bygder. En del barn dro til bygder i nærheten av hjemstedet, men mange dro flere mil av sted for å arbeide. Rundt Kristiansand og på gårder i Aust-Agder, det som den gang ble kalt Østlandet, var arbeidsmarkedet bedre. Barna som ble sendt ut på arbeid var i alderen åtte til femten år og de aller fleste gikk den lange veien til fots. Vandringene startet om våren og barna ble ofte borte til langt ut på høsten. Barna jobbet med gjeting, fjøsstell og annet gårdsarbeid og arbeidet var ofte hardt for de små barna. Mange led også av hjemlengsel og frykt for hva som kunne skje dem så langt borte fra hjemmet.
At mange norske skolebarn på 1800-tallet forsømte skolen fordi de måtte arbeide var ikke uvanlig. Barnevandring over større avstander var imidlertid et fenomen som var unikt for barn og unge fra gårder i indre deler av Vest-Agder. Ingen andre steder har barnearbeid hatt den formen som det hadde her på store deler av 1800-tallet.
Historiene om barnevandrerne har ofte blitt fortalt videre muntlig fra generasjon til generasjon. Men det finnes også skriftlige kilder, og da er skoleprotokollene blant de mest omfattende kildene. I protokollene er det mange eksempler på fattigdom, barnearbeid og barnevandrere. Det er bl.a. flere anmerkninger om at elever var borte fra skolen fordi de var i ”tjeneste paa Østlandet”, ”var hyrde” eller var ”borte halve vinteren” Det står også mye om fattigdom som for eksempel at barna ”Mangler Klæder” eller at de ”har fattige Forældre”. Den særegne dokumentasjonen om oppvekstvilkår og barnevandrere er en viktig årsak til at skoleprotokollene er tatt ut i Norges dokumentarv.
IKAVA er glade for at skoleprotokoller fra indre deler av Vest-Agder nå er med i registeret over Norges viktigste dokumenter. De er med på å sette søkelyset på et spesielt historisk fenomen i landsdelen. Fenomenet kan også sees som en kontrast til oppvekstvilkår hos barn i Norge i dag, eller som en sammenligning med barn og unges forhold i land i andre deler av verden. Det er viktig at kilder til barns historie blir løftet fram og blir en del av Norges dokumentarv.