Det har vært noen tunge dager for Stoltenberg-regjeringen. Det skyldes deres egen behandling av sykelønnsordningen. Samarbeidet mellom regjeringen og partnerne i arbeidslivet er en av de mest fundamentale styrker i det norske samfunnet. En regjering kan ikke sette til side skriftlige avtaler uten at det vekker sterke reaksjoner. Dersom det utvikler seg en mistanke om at en regjering ikke er til å stole på, kan det ha langsiktige skadevirkninger for den norske samfunnsmodellen.
For Arbeiderpartiet, som har valgt å fornye og forsterke samarbeidet med LO, er dette særlig ille. Det er nesten ikke til å tro at denne saken har vært fremmet uten at den har vært drøftet i samarbeidsutvalget mellom Arbeiderpartiet og LO.
For det indre klimaet i regjeringen lover det dårlig at det nå har oppstått diskusjoner om hvem av regjeringens medlemmer som har kommet med forslaget og hvem som har advart. Ifølge VG er det finansminister Kristin Halvorsen som har fremmet forslaget, mens arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen skal ha advart. Det kommer vi sikkert til å høre mer om.
Regjeringen hadde ikke noe annet valg enn å ta selvkritikk, vinne tid og få saken inn i et annet spor. Jens Stoltenbergs snuoperasjon består i at partene i arbeidslivet sammen med regjeringen skal forsøke å finne andre måter å spare inn mer enn to milliarder kroner i statens utgifter til sykepenger.
Det er nesten usannsynlig at det kan skje gjennom en reduksjon i selve sykefraværet neste år. Den såkalte IA-avtalen har et mål om en nedgang i sykefraværet på 20 prosent, mens vi faktisk har hatt en økning i sykefraværet. Resultater fra mange enkeltvirksomheter viser at et systematisk arbeid mot sykefravær nytter, og det er ingen grunn til å gi opp målet om et mer inkluderende arbeidsliv. Det oppnås imidlertid ikke gjennom raske «stunt», for det er tunge samfunnstrender som trekker i retning av høyere sykefravær.
For det første; Vi er nå midt inne i en periode med en sterk aldring av arbeidsstyrken i Norge. De store etterkrigskullene begynner å komme i 60-åra og det er et medisinsk faktum at 60-åringer er mer syke enn 40-åringer. Selv om det klages over at mange eldre går ut av arbeidslivet på uføretrygd eller AFP, ligger yrkesdeltakelsen blant de eldre høyt i Norge. Derfor øker sykefraværet. Slike demografiske forhold kan ikke forhandles bort. EUs statistikkbyrå Eurostat har ikke statistikk på yrkesdeltakelsen i aldersgruppene over 64 år.
For det andre; Vi er inne i en økonomisk høykonjunktur i Norge, der den alminnelige yrkesdeltakelse er rekordartet høy. Vi har i utgangspunktet den nest høyeste yrkesdeltakelsen i Europa (Island ligger høyere) i aldersgruppen 16-67 år. Det betyr at vi har inne i arbeidsmarkedet store grupper av arbeidskraft som i andre land ikke er i jobb i det hele tatt. Det fører selvsagt til økt sykefravær. Jeg går ut fra at Stoltenbergs-utvalget verken vil eller kan gjøre noe med dette.
For det tredje; Norge har hatt store omstillinger i både den private og offentlige sektor. Det har ført til en sterk produktivitetsøkning, som er den viktigste årsaken til at norsk økonomi står så sterkt som den gjør. Disse omstillingene har imidlertid også vært en stor påkjenning for mange arbeidstakere. I mange private bedrifter og offentlige virksomheter kan det avleses en direkte sammenheng mellom den økte produktiviteten og økt sykefravær. Jeg tror ikke verken Stoltenberg eller NHO vil gjøre noe med dette.
Det en så står igjen med er enten å gjøre noen med selve sykelønnsordningen eller å gjøre noe med finansieringen av sykelønnsordningen. Dersom det skal gjøres noe med sykelønnsordningen er det trolig snakk om innføring av karensdager. Det vil si at arbeidstakeren må ta inntektstapet på egen kappe de første dagene.
Det vil først og fremst ramme arbeidstakere med skral helse og høy arbeidsmoral. De vil streve med å komme på jobben til tross for alle plager og lidelser før de etter noen dager ofte må gi opp for noen dager igjen. Dette er den dårligste av alle tenkelige løsninger og en regjering som har varslet at den vil ha kamp mot fattigdom som en høy prioritet kan ikke gå inn på dette. Sykelønnsordningen er en av velferdsstatens juveler. Å tukle med den er å høste en storm som kan bli sterkere enn det vi til nå har sett.
En annen mulighet er kanskje en litt mer moderat utgave av forslaget om å velte en større del av finansieringen over på arbeidsgiverne. Det vil imidlertid være et skritt bort fra den skattefinansierte velferdsmodellen vi har i Norge til en mer arbeidsgiverfinansiert modell slik en har i Tyskland. De store byrdene på den enkelte arbeidsgiver har vært et av de store problemene i kampen mot arbeidsledigheten i Tyskland. Med de mange småbedriftene vi har i Norge vil det kunne føre til at mange arbeidsgivere vil nøle med nyansettelse, særlig av eldre arbeidstakere og av mennesker med helseproblemer. Og det vil ikke være særlig lurt å fremme en slik utvikling.
Det er lett å skjønne at regjeringen forsøker å skaffe seg rom for nye bevilgninger til alle nye gode formål. Det store presset i norsk økonomi taler ikke for å bryte handlingsregelen. Det ville imidlertid være et dårlig bytte hvis et helt sentralt element i den norske velferdsmodellen ofres.