Før helgen trakk Randi Øverland (Ap) seg som statssekretær i Kirke— og kulturdepartementet. Med sine tre perioder på til sammen ni år i denne stillingen har Øverland blitt en veteran med god kjennskap til maktens irrganger.
I sommer sa også Mette Gundersen (Ap) takk for seg som statssekretær for Trond Giske. Og fra før et det kjent at Torbjørn Urfjell (SV) slutter som politisk rådgiver for bistandsminister Erik Solheim.
Utnevnelsen av Kari Henriksen (Ap) til statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet kan ikke skjule det faktum at det er en politisk ribbet landsdel som står tilbake.
Aust- og Vest-Agder er fylkene de rødgrønne glemte.
Ingen andre regioner kan måle seg med tilsvarende fravær av representasjon i fora der de viktigste beslutningene treffes: Ingen statsråder, kun én statssekretær som i tillegg er helt fersk, ingen parlamentariske ledere på Stortinget, ingen komitéledere og ingen partiledere.
På toppen av det hele representeres det største regjeringspartiet fra landsdelen av tre stortingsrepresentanter uten politisk tyngde i maktens sentrum. Mens det i de to andre regjeringspartienes stortingsgrupper ikke er noen som med lokal kunnskap kan fronte Sørlandets interesser. Den mislykkede kampen for å få en luftfartsskole til Kjevik, til tross for svært gode saklige argumenter, er det siste resultatet av den manglende innflytelsen.
For Agder som region er situasjonen dramatisk. Maktapparatet er fylt opp av politikere som tross alle floskler om helhetstenkning har sine politiske ryggmargsreflekser knyttet til andre deler av landet. En tilsvarende mangel på tilstedeværelse og representasjon ville vært utenkelig for Nord-Norge, Trøndelag-fylkene, indre Østlandet eller andre regioner.
Det er helt nødvendig å være til stede i maktens sentrum hvis man vil være med å forme den praktiske politikken. Det er når premissene legges tilstedeværelse gir makt. Ikke når det politiske resultatet presenteres for alle som ikke har vært til stede.