Og det skal man ikke fortenke dem i når man kjenner kommisjonenes vidløftige forklaringer på ulykkesforløpet. Det er vanskelig å slå seg til ro med at en slik kjede av tilfeldigheter angivelig skal ha forårsaket at et passasjerfly styrter i havet ved høylys dag.Det er NRKs Brennpunkt-program i forrige uke som nå aktualiserer en ny granskning av ulykken. Programmet baserte seg på den dokumentasjon og de vitneforklaringer som Ulf Larsstuvold, Widerøe-flyver og historiestudent, har bragt til veie gjennom sine studier av hendelsen. Her fremkom det nye opplysninger som ikke tidligere har vært kjent for offentligheten om britisk jagerflyaktivitet i flyforbudssonen over Finnmark. Og Larsstuvolds teori er at et britisk Sea Harrier-jagerfly har kollidert med Widerøe-flyet. Mens begge flyhavarikommisjonene blankt avviste at det hadde vært britiske jagerfly i området, står nå et 30-talls vitner fram og kan bekrefte det motsatte. Og de mest interessante vitneutsagnene kommer fra ansatte i Forsvaret som både har fulgt flyene på radarskjermene og selv tatt i øyensyn et skadet Sea Harrier-fly på Bardufoss den samme dagen ulykken skjedde.Enten står vi overfor en av norgeshistoriens skammeligste dekk-operasjoner, eller så er vi vitne til et nytt medie-jippo. Men uansett har havarikommisjonene gjort et arbeid som det i ettertid er grunn til å stille store spørsmål ved. For de fleste øyenvitnene var også tilgjengelige for kommisjonene da de arbeidet på 1980-tallet.Under enhver omstendighet er det derfor behov for en ny granskning av ulykken. Striden står nå om granskningskommisjonen skal oppnevnes av departementet eller av Stortinget. Etter vår mening må dette bli en parlamentarisk kommisjon som rapporterer direkte til Stortinget.Det finnes gode begrunnelser for det. For denne granskningskommisjonen skal ikke bare granske selve ulykken på nytt, den må også granske om de tidligere kommisjonene har medvirket i en dekk-operasjon ved å underslå sensitive opplysninger av den type som nå er kommet for en dag. Og man setter ikke et departement til å granske seg selv og de tidligere granskningskommisjoner departementet har hatt ansvaret for dersom det kan være tale om at kriminelle handlinger har vært dekket over.Kritikken som kommer og de spørsmålene som nå stilles gjelder troverdigheten til den utøvende makts granskningsarbeid. Den tredje granskningen bør derfor skje i regi av en annen statsmakt — Stortinget.