I går skrev Aftenposten at 2600 mennesker er permittert eller sagt opp, bare i løpet av de siste sju ukene. Flere bransjer frykter et forestående ras av bedrifter som legger stadig større deler av virksomheten til andre land enn Norge. Sjeføkonomen i NHO, Tor Steig, tror Norges Banks anslag på at vi vil miste 60.000 arbeidsplasser de neste ti månedene, er altfor lavt. Varsellampene blinker faretruende, men regjeringen forholder seg som passive tilskuere til det som skjer.Det dyre lønnsoppgjøret, sammen med dagens kronekurs og høye rentenivå, gjør hverdagen vanskelig for det konkurranseutsatte næringslivet. Advarslene om det som nå er i ferd med å skje har haglet i snart et år, uten at regjeringen har løftet så mye som en finger for å bremse den negative utviklingen. De henviser til et stramt statsbudsjett for 2003 og mener at de med det har bidratt med sitt.Vel, så enkelt er det ikke. Regjeringens passivitet i denne saken er høyst kritikkverdig. Prisen for at politikerne ikke klarer å styre den norske oljeøkonomien er høy.I stadig flere næringer merker bedriftene det økonomiske presset som følger med den høye kronekursen. Får denne utviklingen fortsette, er det en reell fare for ar Norge ender opp som ren råvareprodusent om noen år. Denne typen Kuwait-økonomi vil være svært ødeleggende, ikke bare for norsk industri og næringsliv, men for hele samfunnet. Det ligner ren ansvarsfraskrivelse når politikerne blir sittende med hendene i fanget og se på at konkurranseutsatt industri flagger ut og etterlater norske arbeidsfolk til en usikker fremtid i køen foran trygdekontorene.Det som er i ferd med å skje er også et resultat av den kvelende feigheten i debatten om Norges forhold til EU. Her har både ja— og nei-siden et ansvar for at det ikke eksisterer noen strategi for hvordan norsk næringsliv best skal håndtere livet utenfor unionen. Det stiller Norge overfor særskilte utfordringer at vi har valgt å ikke bli medlem av EU. Situasjonen stiller også nye krav til våre styresmakter. Når situasjonen blant våre konkurrenter er dramatisk endret som følge av det stadig tettere EU-samarbeidet, må norske politikere legge forholdene til rette med en politikk som møter kravene til endringer. Norske politikere har vært forsvinnende lite opptatt av den omstillingen som endringene i Europa nødvendigvis må føre til for norsk næringsliv. Dette er skremmende. Den utviklingen vi nå er vitne til viser at det ikke er nok å forholde oss passivt til dagens tilknytningsform til EU gjennom EØS-avtalen.Den såkalte «selvmordsparagrafen» til regjeringen kan bli skjebnesvanger for andre enn de tre regjeringspartiene. Konsekvensene av å styre Norge med skylapper mot Europa kan bli fatale på lang sikt.