Vilje til en bedre skole?

Denne uken står i skoleaksjonenes tegn. Det er stor uro blant lærere, foreldre og elever over en skole som til tross for mange og store ord ikke opplever noe virkelig løft. Det flikkes litt på budsjetter her og der, men det tas ikke noe politisk grep fra regjeringen for å gjøre noe med det virkelige problemet, læreryrkets devaluering. Etter år med snakk om at vi beveger oss inn i kunnskapssamfunnet, og etter år med store skolereformer, må det konstateres at vi ikke kommer dit vi vil så lenge de viktigste agentene for en bedre skole, lærerne, ikke mobiliseres.Derfor opplever vi nå en generell frustrasjon som i aksjons form retter seg mot mange nivåer: mot staten for manglende signaler om lønn, mot fylkeskommunene for barbering av det videregående skoletilbudet og mot kommunene for års manglende satsing på grunnskolen. Dette er en spredning i reaksjoner som vitner om frustrasjonens dybde, men som samtidig viser den sedvanlige mangel på analytiske og taktiske egenskaper i lærerorganisasjonene.Det forundrer oss at lærerne ikke tidligere protesterte heftigere mot den langsiktige og doble effekt av statens lønnspolitikk og Hernes' skolereformer. For mens de siste gjorde lærerne til relativt umyndige linjearbeidere i det store utdanningsmaskineriet, bekreftet lønnsoppgjørene denne nye og lavere lærerstatusens krav på betaling. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) gjorde endelige kål på den myndige lærer og den tradisjonelle lektoren som dannelsesfigurer, mens den solidariske lønnspolitikken skrudde lønningene ned på det et dertil passende nivå.Lærerne har dessverre mye å takke sin egen forstokkede kollektivisme og evne til politisk korrekt oppførsel for at de lot seg herse med på denne måten. Vel var det et og annet å si om lærerrollens behov for tilpasning til en ny tid og om lærerskolenes dilettantiske forhold til den nye kunnskapsæraen, men at lærerne tillot sin egen umyndiggjøring som stand, er og blir en gåte. Det er lønns— og statuskollapsen i kjølvannet av dette frivillige og nærmest uforståelige abdikasjonsnummeret vi nå bevitner.Det er også dette forholdet utdanningsminister Jon Lilletun (KrF) må ta tak i dersom han ønsker å sette en ny kurs for norsk skole. Lilletun var i mange år en ivrig våpendrager for og beundrer av Gudmund Hernes. Den arven kan han ikke trekke på lenger.Dersom Lilletun skal skrive seg inn i norsk skolehistorie som en minister å huske, må det skje ved at han får regjeringen med på å stake ut en ny kurs for lærerne når det gjelder lønn og status. Legene klarte det ved egen forhandlingsmakt. Lærerne må ha politisk førstehjelp fra sin egen forhandlingsmotpart.