Under en presselunsj i Oslo mandag sa direktør Jappe Erichsen at det ligger forhåpninger blant sørlendingene om at jubileet skal gi nasjonal oppmerksomhet. Vi tviler ikke, men advarer mot skuffelsen som er dømt til å komme når man utover våren og sommeren oppdager at så ikke skjer. Det viktige nå er å sørge for at slike urealistiske forventninger ikke får legge en demper på en markering som kan bli historisk viktig for landsdelen, forutsatt at man holder fokus på det konstruktive initiativet og ikke kaster blår i øynene på næringsliv og befolkning. I stedet for å legge lista på det øverste hakket, bør Sørlandet i 100 fokusere på det viktigste formålet, nemlig å øke selvbevisstheten og samholdet i landsdelen. Med de utfordringer Sørlandet står overfor i årene som kommer, er det opplagt et behov for å styrke det siste. En av landsdelens notoriske svakheter er at man skuler på hverandre i stedet for å se samme vei. Dette fenomenet har fått sette sitt preg på alt fra bygdekrangler til fylkespolitikk, men er en historisk arv som bør plasseres der den hører hjemme, i folkloristikken.Så langt har Sørlandet i 100 fungert som et lokomotiv i markeringen av et konstruktivt ønske om å bedre samholdet. Ledelsen har jobbet for å knytte innlandet nærmere kysten, øst nærmere vest. At selve åpningen ble så vellykket skyldes ikke minst at den foregikk på Hovden i Setesdal, og således ble en påminnelse om at Sørlandet er mer enn sol og svaberg. Men heller ikke åpningen hørte hjemme i det nasjonale nyhetsbildet, og hvorfor skulle den det?Sørlandet i 100 skal markeres på ulike måter gjennom hele 2002, og det viktigste er at jubileet kommer befolkningen til gode.Til sammenligning fikk trønderne gjennomført en rekke håndfaste prosjekter i forbindelse med sitt 1000-årsjubileum i 1999. Trondheim satset på en storstilt opprustning av kulturtilbudet og en historisk oppussing av byens fasade. Trøndernes arrangementer trakk til seg rekordmange tilreisende, men noen nasjonal begivenhet ble det aldri. Uten at det fikk legge noen demper på stemningen.Hvert år jubileres det i ulike steder av landet. Å tro at Vilhelm Krags navnedåp har interesse utover landsdelen, er naivt og dessuten helt unødvendig. Å sørge for en solid lokal markering er mer enn nok. Dersom det samlende initiativet i tillegg skulle føre til en ny giv, kan dette i sin tur avstedkomme prosjekter som flere enn sørleningene kan ha interesse av. Men i denne sammenheng er nasjonal oppmerksomhet uinteressant som mål i seg selv.