Assisterende fylkesrådmann i Vest-Agder, Torgeir Grosaas, er en mann vi skal lytte til. De perspektivene han nylig trakk opp for Vest-Agders fylkestingsrepresentanter om fylkets utvikling inn det neste tiåret, viser oss et fylke i sterk vekst både nærings— og befolkningsmessig. Det er en vekst som er svært ujevnt geografisk fordelt. Etter alt å dømme vil Stor-Kristiansand sluke den altoverveiende delen av folketilveksten, samtidig som den økonomiske fremgangen etterlater store grupper av befolkningen med betydelige levekårsproblemer.Slik sett er det et klassisk bilde vi får utmalt der skyggene fra elendighetsdebatten for et par år siden stadig henger ved. For tidlig død, høyt sykefravær, ungdomsvold, uønskede graviditeter, piller og dop er sider ved den sørlandske virkeligheten som må være når det skal lages en troverdig fremskriving av samfunnstilstanden. Alt annet blir løgn og bedrag. Derfor skal Grosaas ha takk for at han ikke faller for fristelsen til å skjønnmale.Men problemet oppstår når han i forlengelsen spør om vi vil en slik utvikling og inviterer til regional dugnad om saken. Da er vi tilbake i fylkesplanenes hverdag der uttrykket «å ro uten årer» stadig er det mest dekkende for de aktiviteter som begås. Mer enn noe annet viser fylkesplanenes praktiske impotens på den styringskrisen vi har i norsk regional forvaltning. Fylkeskommunene var opprinnelig tiltenkt en regionalt samordnende rolle når det gjaldt samfunnsplanlegging. I stedet har de endt som slitne bestyrere av sykehus og videregående skoler.Det er et skrikende misforhold mellom de regionale utfordringer som erfares landet rundt og den evnen regionale organer er gitt til å løse disse problemene. Det er i den forstand ikke behov for på moralisere over fylkespolitikkens traurighet på systemplan. Den indignasjonen vi måtte huse bør i stedet ramme storting og regjering med full tyngde. For det er disse som unnlater å ta de grepene som behøves for å skaffe landet en tidsmessig regional forvaltning.Nå er det selvfølgelig ingen grunn til å tro at alle Sørlandets problemer alene kunne løses om vi hadde et mer formålstjenlig regional styringssystem enn det som representeres av fylkeskommunene. Til det har erfaringene med samfunnsplanleggingen i etterkrigstiden uansett geografisk nivå gitt for mye kaldt vann i blodet. Mange av levekårsproblemene må løses gjennom livsstilsendring, kulturell mobilisering og næringsvekst uten det offentliges mellomkomst.Når det gjelder den regionale fordelingen av bosettingen i Vest-Agder, viser års erfaring at det er lite som kan gjøres for å snu strømmen. Vi må i stedet lære oss å utnytte veksten bedre der den kommer og legge til rette for at lokalsamfunnene kan fungere der folketallet er i tilbakegang. Alt annet blir som å piske havet. Men den som slutter å piske havet får i hvert fall én hånd ledig som kan brukes til andre ting.