Russlands president Boris Jeltsins beslutning om å sparke statsminister Jevgenij Primakov og hele regjeringen, kom like overraskende som ventet. For slik er det blitt med Jeltsin. Han har for vane hele tiden å komme med nye trekk. Således har statsministre kommet og gått under hans regime uten at det har brakt Russland nærmere løsningen på landets mange store problemer. Det skulle forundre oss meget om den nye statsministeren, Sergej Stepasjin vil endre noe på dette sørgelige faktum.For slik Jeltsin nå styrer landet virker det som om det meste er drevet ut fra hensynet til at han selv ikke skal svekkes. Avsettelsen av Primakov må derfor ses i sammenheng med det trykket som har bygget seg opp i nasjonalforsamlingen, Statsdumaen, mot Jeltsin, og som nå ender i en riksrettsprosess mot den både aldrende og svært syke presidenten. Det er naturlig nok en utvikling han selv ikke liker og som han bruker alle midler for å forsinke. Derfor er russisk politikk en forvirringens arena, der det eneste sikre er at Boris Jelstsin ikke lever evig. Jeltsins store fortjeneste er at han har et hatt et slags realpolitisk gangsyn både innen— og uterikspolitisk. Det har gitt en europeisk politisk stabilitet, men det har ikke gitt vekst og utvikling i Russland. Og på sikt er det kanskje det største ankepunktet mot Boris Jeltsin. Han har ikke bygget opp noe hjemlig sosialt fundament for fred og politisk stabilitet.Mens de baltiske landene sammen med Polen, Tsjekkia, Ungarn, Slovakia og Slovenia har gjennomlevet de verste årene etter skiftet fra kommunisme til markedsøkonomi og politisk pluralisme og nå har fått et mer normalisert politisk og økonomisk liv, preges Russland sammen med Ukraina, Hviterussland, Romania og Bulgaria fortsatt av stagnasjon og kaos. Og så lenge ledertombolaen i Kreml fortsetter, er det lite som tyder på at utviklingen vil ta en annen vei, i alle fall for Russlands del.Det er synd på det russiske folk, som etter Sergej Gorbatsjovs åpenhetspolitikk på slutten av 1980-tallet, hadde fortjent bedre enn å havne i fattigdom, sosial elendighet og et økonomisk uføre som det nå knapt synes noen vei ut av. Det er intet mindre enn det demokratiske prosjekt selv og åpenhetens ånd som er truet i Russland. For hva skal den jevne russer bruke den nye friheten til, når lønnen uteblir og nye eliter skor seg på den jevne innbyggers bekostning?Overfor slike spørsmål virker Boris Jeltsin handlingslammet. Før håpet vi at han ble sittende ved makten så lenge som mulig av hensyn til verdensfreden. Nå vet vi ikke lenger. For en mann som til de grader korrumperer og skuffer sitt eget folk, er heller ingen god mann for freden. (May 14 1999 7:09AM)