Regjeringen har profilert seg med nytekning og nye grep på en rekke områder og har åpenbart representert en politisk fornyelse som velgerne har ventet på. Men populariteten har gitt seg selektive utslag. Foreløpig er det bare Høyre av samarbeidspartiene som har profitert på suksessen. Statsminsterens eget parti opplever nå den dårligste oppslutning på fire år.Og Kjell Svindland mener at dette skyldes at statsminister Bondevik har vært for passiv og lite synlig når det gjelder å profilere regjeringens vinnersaker, som også burde være gode KrF-saker. Avbyråkratisering, en mer aktiv fattigdomspolitikk og miljøvern burde være hjertesaker også for KrF.Dersom det ikke er slik som Steinar Hansson antydet i sin spalte i vår avis nylig, at Kjell Magne Bondevik egentlig er en «skap»-høyremann som vil ha gjennomført kontroversielle reformer og lar høyrestatstatsrådene fronte dem, må årsaken søkes i Bondeviks måte å lede regjeringskollegiet på.Vel er det slik, som statsministeren uttaler til vår avis i dag, at et nytt regjeringskollegium trenger tid for å bli samkjørt. Og det gjelder særlig en koalisjonsregjering. Men den bør ikke fremstå som en arena hvor hvert enkelt regjeringsparti skal «digge» partiprofilen sin — slik at man utad får inntrykk av at vi egentlig har tre regjeringskollegier.Når en statsråd kommer med politiske utspill og forslag må det utad fremstå som regjeringens kollektive forslag, og ikke et politisk Høyre-, Venstre- eller KrF-stunt. For å formidle dette budskapet er det viktig og nødvendig, ikke minst i en koalisjonsregjering, at statsministeren også fronter slike saker. Her har Kjell Magne Bondevik hittil vært nærmest selvutslettende som leder av regjeringskollegiet.Og noe av det samme inntrykket ble skapt under den første Bondeviks-regjeringen, hvor de enkelte statsråder til tider opptrådte i fri dressur uten å bli hanket inn av statsministeren.Det er mulig at dette er en lederstil som er god indremedisin for et regjeringskollegium bestående av tre partier, men utad skapes det et inntrykk av sprikende staur og mangel på ledelse.Dersom ikke Bondevik-regjeringen skal bli oppfattet som et kollegium med en mangehodig ledelse må statsminister Kjell Magne Bondevik nå komme på banen og markere autoritet. Han har ikke noe tid å miste - bare velgere å miste.