Det er noe av innsikten den internasjonale PISA-undersøkelsen har gitt oss. En undersøkelse som måler kunnskapsnivået til 15-åringer i 58 land.
Nå tar utdanningsminister Kristin Clemet grep og innskjerper bruken av ordensreglementet i skolen. Til Aftenposten uttaler hun at lærerne må gjenvinne autoriteten i klasserommet ved å bli tydeligere og flinkere til å styre elevene.
Hun vil med andre ord gjeninnføre displinen i skolen, en dyd som synes å ha forsvunnet ut med nye, pedagogiske reformer og erstattet med en form for ettergivende «snillisme». Med det resultat at det går ut over læringsprosessen, i tillegg til å skape utrivelige arbeidsforhold både for lærere og elever.
Men skal man få bedret disiplinen impliserer dette noe mer enn dekreter fra en skolestatsråd. Det forutsetter grunnleggende holdningsendringer blant lærere for hvem håndhevelse av ordensregler og disiplin i klasserommet oppfattes som et tabubelagt tema.
Eller for å sitere forsker Erling Roland ved Senter for adferdsforskning i Aftenposten: «Det har vært en oppfatning at dersom man tar tak i disiplinproblemene, så er det uttrykk for en autoritær holdning til barn og unge som vi ikke ønsker i Norge».
Det er slike holdninger som må endres dersom læringsmiljøet skal bedres. Og forskerne peker på at hovedårsaken til bråk og uro i klassene er at mange lærere ikke fungerer som gode ledere. I så måte skiller ikke læreryrket seg fra andre lederjobber hvor grensesetting er en viktig del av lederutøvelsen.
Vi frykter dessverre for at lærerutdanningen de siste tiårene har forsømt opplæringen i denne siden av lærergjerningen. Å bringe forståelse for at læreren ikke bare er en fagperson, men også ivaretar viktige lederfunksjoner i forhold til klassen og elevene.
Derfor tror vi Kristin Clemets største utfordring når det gjelder å gjeninnføre disiplinen i norsk skole ligger på et annet plan enn å utarbeide et nasjonalt ordensreglement med tilhørende sanksjoner. Det står og faller med at lærerne gjenvinner sin autoritet. Skoleledelse gjelder derfor noe langt mer enn å styre budsjetter og å fordele timer. Det dreier seg også om å lede noen av de mest krevende arbeidsgrupper vi kan tenke oss. Og som for alle andre ledere gjelder det å finne balansegangen mellom å være en autoritet uten å bli autoritær.