I år er det Bjørnstjerne Bjørnsons tur til å få sitt jubileum. I den forbindelse har spørsmål vært reist: Fortjener han en slik oppmerksomhet? Har ikke diktningen hans gått ut på dato? For selv om han diktet nasjonalsangen, og selv om tekster som Faderen, Arne, Synnøve Solbakken og En glad Gut, fremdeles leses, så er det meste av det han skrev, ikke lenger levende litteratur.
Jeg vil forsvare dikterjubileet ut fra tre hensyn: For det første er det all grunn til stadig å kaste nytt lys over en så innflytelsesrik person for å forstå hans historiske betydning. For det andre er virkningshistorien rundt «Bjørnson» interessant som uttrykk for store endringer i holdninger til estetiske og sosiale fenomener. For det tredje er det også god grunn til å diskutere ideologien i de tekstene som fortsatt er i omløp.
Bjørnson hadde en sentral posisjon i norsk litteratur og samfunnsliv mens han levde, og han ble forstørret etter sin død. Han døde på Hotell Wagram i Paris 26. april 1910, ble hentet hjem med panserskipet «Norge» og gravlagt som om han var konge. Hans omdømme som «stor norsk forfatter» ble heller ikke mindre da Francis Bull i 1937 utgav sitt bind IV i Norges litteratur med det 240 sider lange Bjørnson-portrettet som juvelen i kronen. Her blir Bjørnson introdusert i sagastil med en slektstavle som fører anene tilbake til Olav den hellige; her blir det nevnt at han fødes samme år som Goethe dør; og her kan mannen nesten ikke dø, for det er «svære kræfter i ham». Bulls finale er at Bjørnsons liv var «det største og rikeste menneskeliv nogen nordmand har levet» (s. 691).
Det er lett å se patosen i Bulls Bjørnson-portrett som produkt av et bestemt pedagogisk prosjekt fra norsk mellomkrigstid. Men hvor slitesterk er ikke en slik historiografisk tradisjon når vi så sent som i 1975 finner liknende tendenser? I Edvars Beyers Norges litteraturhistorie bind 3 blir Bjørnson omtalt på 130 sider, mens Ibsen får bare tjue sider mer. Også her blomstrer retorikken om den «store» mannen. Beyer påpeker riktignok ujevnhetene i forfatterskapet, men han ender med å si at det meste fortsatt er interessant: «Og selv i hans svakeste ting vil en gjerne finne noe å glede seg over» (s. 225).
Også Per Thomas Andersen, i Norsk litteraturhistorie fra 2001, lar seg friste til å gripe til de store ord: «Bjørnstjerne Bjørnson liknet på sitt eget navn – en dobbeltbjørn som ville måle krefter med de fremste både i politikken og poesien, en av våre første virkelige stjerner på kjendishimmelen, den moderne offentlighetens Storebjørn» (s. 226). Høyest «rager» bondefortellingene, mener han, og i særdeleshet Synnøve Solbakken, samt en stor del av lyrikken.
Mest kritisk, men samtidig mest informativ, er Petter Aaslestad i Den norske litterære kanon 1700-1900 fra 2009. Han holder ikke med Andersen i at den «forutsigbare» Synnøve Solbakken er den beste bondefortellingen, men peker på at Arne er en roman som byr på «eksistensielle og psykologiske innsikter som peker utover fiksjonens tid og sted» (s. 113). Som motstykke bruker han dramaet Over Ævne I til å forklare hva som ikke fungerer litterært i dag. Den lamme hovedpersonen, Klara, som etter ektemannens bønner reiser seg opp og vakler over scenen for så å falle død om, er for oss moderne tilskuere uten troverdighet: «Bjørnsons drama kan ha så umiddelbar nærhet til det virkelige at det ikke har rom for virkelighetens endringer» (s. 109).
Hva så med de ideologiske og verdimessige sidene ved den levende Bjørnson-litteraturen? Står vi inne for ordene når vi synger nasjonalsangen, eller får vi en flau smak i munnen? Skal vi rett og slett avskaffe den, slik Harald Bache-Wiig foreslår i en artikkel fra 1995? Han har sett seg lei på at nasjonalsangens verdier i hovedsak knyttes til militante gjerninger utført av militante menn: «Sangen er i sin kjerne en kraftoppvisning av det slaget vi kan se på nasjonaldager i land som ikke feirer seg selv med barnetog, men med militærparader» (Norsklæreren, nr. 2, 1995, s. 39).
En like hyppig forekommende kritikk av nasjonalsangen er dens kjønnsideologi, som i dag virker fullstendig avleggs. I diktets fremstilling er det mennene som former historien og går i spissen med sine heltedåder, mens kvinnene sitter hjemme og gråter eller til nød strider «som de vare mænd». Den nasjonale patosen i diktet er dessuten fryktelig fjern fra den stolthet over det norske som vi legitimt føler når vårt lands kunst og kultur vekker internasjonal anerkjennelse.
Samtidig har sangen sine klare kvaliteter. Den åpner kraftfullt med en kjærlighetserklæring til landet «som det stiger frem». Den fortsetter med å skildre naturen i poetiske bilder. Karakteristikken «furet, vejrbidt over vandet» er en flott besjeling av et urgammelt landskap. De «tusen hjem» står for alle, og «far og mor» peker både mot de enkelte foreldre og for slekters gang. Visjonene om fremtiden henter inspirasjon fra sagalitteraturen (som ironisk nok er islandsk): «og den saganat, som sænker, drømme på vor jord».
Jo, såpass poetisk og pompøs må en nasjonalsang få lov til å være. Dessuten er det vel rimelig at sangen er hentet ut fra historien, fra tiden der den moderne, selvstendige nasjonen tok form. Men jeg er enig med Bache-Wiig i at de mest militaristiske og anakronistiske partiene i diktet ikke lever opp til denne åpningsstrofen, og at det får holde at vi synger de beste delene av Bjørnsons tekst.
Slik avspeiler nasjonalsangen for det første ujevnheten i Bjørnsons samlede forfatterskap, men bekrefter også at det har noen få høydepunkter. For det andre demonstrerer den hvordan litteratur er historisk betinget, og at de varige verdiene har å gjøre med estetiske kvaliteter. For det tredje understreker diktets kanoniserte status at denne statusen er skapt og bevart av sosiale funksjoner. Uten nasjonal og kollektiv betydning hadde diktet trolig ikke overlevd, og uten estetiske kvaliteter hadde det heller ikke fungert som det skulle og blitt en klassisk tekst.