Forrige fredag var britenes kroningskirke gjennom ett tusen år, Westminster Abbey, fylt av statsoverhoder, offisielle representanter, celebre gjester og et knippe «vanlige folk». Prinsebryllupet ble feiret med nasjonal fridag og kringkastet til to milliarder tilskuere. Mediedekningen var preget av eventyr og romantikk: kjolen, kysset og karjolen. Kanskje er de romantiske og kommersielle symbolene lettest tilgjengelig. De engasjerer og beveger, men gir svakt grunnlag for nasjonsbygging og kritisk refleksjon. Bryllupet kan også forstås teologisk som en verdifortolkende feiring av den monarkiske nasjonen. Følgelig er et kritisk perspektiv på hendelsen nødvendig.
Den kirkelige seremonien vitner i all sin prakt også om menneskelivets begrensning. Feiringen av kjærlighet, troskap og fruktbarhet hviler på muligheten for utroskap, svik, død og undergang. Det er i lys av forholdet mellom det gode og dets dystre alternativ at menneskets forpliktelse kan forstås. Samfunnets riter organiserer tilværelsen. Tilværelsens orden kan tolkes på forskjellige måter. Som ett av mange alternativ til kaos, legger monarki et hierarkisk forhold mellom menneskers roller til grunn. Prinsebryllupet er en fortolkning, gitt monarkiet.
I Westminster Abbey minner sytten begravde monarker om at livet sårbart og begrenset. Tidspunkt for fødsel og død, og livsbetingelsene vi fødes til, er utenfor menneskets makt. En kan heller ikke få med seg noe dit en går. Gjennom egne etterkommere, oppsamlet rikdom, strukturer eller andre verdier kan mennesket likevel overskride sitt eget liv. Ansvar og forpliktelser må derfor fortolkes i lys av den enkeltes utgangspunkt og mulighet. Forpliktelsen kan strekke seg fra barnefødsler og oppfostring til å dø for landet, eller som monark å bidra til å opprettholde orden og fred slik at befolkningen kan leve trygt og bygge fremtiden.
Monarkiets forutbestemte arverekkefølge tar i visshet om døden som skal komme, sikte på å sikre indre fred i riket. Ordningen er sårbar og forutsetter at monarkiet og monarken selv har oppslutning i folket. En problemstilling som har vært aktualisert under prins Williams oppvekst.
Prins William giftet seg i den irske gardes gallauniform. Den bevitnet hans rang og posisjon. Som brudgom var han selvskreven. Spenningen knyttet seg til bruden. Det var hun som var utvalgt. Kate ble introdusert i lys av lady Diana. Ved å bruke morens forlovelsesring, fortolket William forbindelsen mellom de to. Kommentatorene la vekt på at Kate, til forskjell fra Diana, er en moden, universitetsutdannet kvinne. I vielsen kom hennes utdannelse og profesjonelle erfaring fullstendig utenfor bildet. Kjolen fremhevet hennes kvinnelighet, renhet og skjønnhet. William giftet seg som prins, Kate som kvinne.
Det var i rollen som potensiell mor, verdig til å bidra til det britiske kongerikes fremtid hun ble viet. «Who gives this woman away?» spurte presten og underbygde slik hennes anonymiserte tilstedeværelse som kjønn. Hun henga seg til en rolle, et oppdrag. Den tradisjonsrike myrtegrenen fra dronning Victorias busk, indikerte i brudebuketten at Kate er forventet å bære frem en ny gren av dronningens slekt. Hun skal legge sin tidlige karriere bak seg og vie seg til sin kongelige tjeneste. Som dronning blir Kate den første med universitetsutdannelse. Man kan håpe at rollen ikke blir så endimensjonal som vielsen og mediedekningen ga inntrykk av.
Lady Diana ble hyllet gjennom valget av «I was glad» som brudemarsj. Hun var til stede i vielsen i kraft av sitt fravær. Prins William er selv en frukt av forbindelsen mellom prins Charles og Diana, og bruddet mellom dem. Noen vil hevde at prins Charles valgte sitt livs kjærlighet, Camilla P. Bowles, og at historien har vist hans troskap mot dette valget. Kanskje var det i opprør mot at monarkens vurderinger av fellesskapets beste innskrenket den personlige frihet til valg av livspartner at han fant sin egen vei. Mangfoldet av mulige fortolkninger kom i spill gjennom vielsesseremoniens fokus på forholdet mellom brud og brudgom, betydningen av troskap og det gjensidige i deres forpliktelse.
Vielsen vevde ekteskapets offentlige, og i dette tilfelle nasjonale og internasjonale, dimensjon sammen med dets private sider. Både himmel og jord deltok i William og Kates løfter og kan holde dem til ansvar for troskap og gjensidighet. Derfor var det overraskende at vielsen inkluderte påstanden om at bruden var noe som kunne gis bort. Var det en påminnelse til prins Charles om at foreldrene bestemmer? Et forsøk på å møte planlagte ekteskap på halvveien? Skulle Mr. Middleton få sine «five minutes of fame»? I beste fall står vi overfor et symbol som ikke fungerer, i verste fall underslås det at også bruden gir slipp på sin frihet ved å gå inn i rollen som både åpner og stenger dører.
I lys av symbolene kan en reflektere over forslaget om at tronen burde gå direkte fra dronningen til prins William. Forstår britene kongehuset i lys av komplekset av symboler praktisert i Westminster Abbey? Er det ut fra de verdier symbolene bærer de kritiserer prins Charles og dyrker Diana? Lady Diana ble oppfattet som en verdig prinsesse selv uten kongelig blod. Kanskje er det britenes troskap til henne som kommer til uttrykk i prins Williams popularitet.
Symboler som engasjeres i nasjonale riter gir ressurser til å fortolke livet i fellesskapet, til å bekrefte og kritisere livsvalg. Når symboler ikke utformes på en slik måte at det er mulig for befolkningen å ta del i det som skjer, mister de sin kraft og unndras kritikk. Derfor må det lukes i symbolene. Til det trengs symbolsk leseevne.