Etter at Per Sigurd Sørensen ga beskjed om at han ikke ønsker en ny periode, var det lenge stille fra komiteen. Før den kom opp med Ansgar Gabrielsen, som altså mandag sa nei.

Høyre er det store ordførerpartiet i Kristiansand. Partiet har styrt byen 28 av de siste 32 årene. Høyre har avlet folkekjære politiske ledere som Paul Otto Johnsen og Bjørg Wallevik. Det har imidlertid også blitt stadig mer åpenbart at partiet de siste periodene ikke har maktet å sørge for etterveksten. Det er dramatisk for det tradisjonelle ordførerpartiet når man må lete med lys og lykte etter en passende frontfigur til neste valg.

Ved forrige valg fikk Høyre inn 11 representanter i bystyret. Det naturlige ville vært å se etter potensielle ordførere i denne gruppen folkevalgte. Å hente inn kjente profiler fra næringslivet eller andre samfunnsarenaer kan være høyt spill. Politikk på dette nivået er et fag som krever stor kompetanse. Høyres bystyregruppe har imidlertid ikke vært noe drivhus for utklekking av politiske talenter. De få unge – Espen Saga og Ellen Skeie Hansen – har markert seg lite.

Heller ikke blant de noe eldre er det klare kandidater. Hans Otto Lund har meldt sitt kandidatur, men blir åpenbart funnet for lett av valgkomiteen. Annerledes er det vanskelig å tolke det faktum at han ennå ikke er forespurt. Stortingsrepresentant Peter Gitmarks oppfordring om å lete utenfor bystyregruppen, er et tegn på det samme.

Politiske motstandere kan nok fryde seg over Høyres vanskeligheter. Men dypest sett er Høyres problem også et problem for samfunnet for øvrig. Politisk arbeid – som vårt demokrati er basert på – verdsettes åpenbart i langt mindre grad enn tidligere. Vervet som ordførerkandidat for Kristiansands tradisjonelt største parti burde vært et ettertraktet politisk bein som det var stor rift om. Når det åpenbart ikke er tilfellet, er det et tankekors for folkestyret.