Tok kirken sorgens rom?

Det er mange debatter som nå følger etter tragedien den 22. juli. Det er mangt å registrere og mangt å kommentere. Ett trekk i bildet de siste dagene er at enkelte politikere og representanter for Human-Etisk Forbund har kommet med stillferdige, men tydelige, bebreidelser over at sorgens rom etter de forferdelige ugjerningene – ensidig – ble gitt til Den norske kirke. Temaet er prinsipielt interessant, men følsomt. Norge ble «hvitt og kristent» etter den 22. juli, skrev HEFs pressesjef Jens Brun-Pedersen i Dagbladet 18. august.

Etter den nasjonale minnemarkering 21. august, går sorgen etter den 22. juli over i en ny fase, i hvert fall offentlig. Etter de mest opprørende hendelser i nyere tid, skal sorgens arbeid føres videre. Og refleksjonene kommer.

Å sørge er arbeid, tungt arbeid – naturlig nok mest for dem som er direkte berørt: familiene som mistet en ungdom, overlevende som må bære videre på alvorlige skader og alle som fikk et tungt traume å slite med.

Mange har deltatt i å lette byrdene for dem som ble rammet: kriseteam, hjelpekorps, politi, AUF-ere, leger, sykepleiere – og kirkelig ansatte over hele linjen. Stor innsats er gjort av kirkegårdsarbeidere, kirketjenere, organister, diakoner, prester, og i tillegg alle de frivilliges tjeneste. Alt dette er med rette gitt stor oppmerksomhet i det siste. Omfanget av tragedien var så voldsom denne gangen.

Men «tok» kirken sorgen? Overga regjeringen ensidig til Den norske kirke å føre sorgarbeidet videre?

Først en sidekommentar: Å følge mennesker nært når sorgen rammer, er – rett forstått – daglig arbeid for kirkens folk. Så når kirken deltok så tydelig etter den 22. juli, var det på et vis selvsagt. For å si det nøkternt: Kirken gjorde jobben sin! Rett nok med et omfang som innebar kraftige belastninger på kirkesystemet.

Når sorgen rammer, tar kirken umiddelbart ansvar. Det gjør den så å si av refleks ut fra sin selvforståelse som tjenende, diakonal, kirke. Og folk strømmer i overveldende antall til de åpne kirkene. Så når representanter for HEF mildt besværer seg over en kirke som får en dominant rolle ved store tragedier, ønsker den seg egentlig et annet folk, med en annen mentalitet og reaksjonsmåte.

For å våge en antydning: Det spørs om ikke folk flest – ved dødens grense – umiddelbart søker etter er dimensjon som viser ut over hverdagens dennesidighet. Mon ikke humanetikkens rent innenverdslige perspektiv da oppleves for kort og utilstrekkelig?

Kirken er der, og vil være der, når mennesker dør – når et menneske går bort i høy alder, i en trafikkulykke, når et helikopter styrter, eller nå i den groteske massakren på Utøya. Kirken har ord, toner, tekster og erfaring når sorgen slår til. «Jeg har ikke ord», sier vi iblant når vi står rådløse. Men når vi ikke har ord, fins det bærekraftige ord i Skriften og salmeboken. Kirkens ritualer kommer oss til hjelp i vår rådløshet.

Men i det stadig mer flerkulturelle Norge har kirken ikke «enerett» på sorgarbeidet. At Den norske kirke, som nasjonalkirke, ble sentral i sorgarbeidet skyldes både historisk tradisjon og aktuell posisjon i folket. Denne historisk forankrede posisjon gikk kirken inn i, som tjenende kirke. Vi kan med betydelig rett tale om Norge som et «kulturelt kristent» land.

Men, det understrekes igjen, Den norske kirke er ikke alene aktør på dette feltet. Også representanter for andre religioner og livssyn fins med i bildet. Det har vi sett flere steder gjennom mediedekningen av begravelser landet rundt.

Nå blir det interessant å se hvilke veier den offentlige samtalen vil føre oss videre. Hva de lange virkninger etter den 22. juli vil bli, gjenstår å se. En godhetsmentalitet og en godhetsretorikk har bygget seg opp i landet i det siste. Og det er løfterikt. Dette er et håpstegn. Mye er de siste ukene sagt om nasjonalt samhold og forventninger om et varmere samfunn. Dette er ord som forplikter, ord som vil måtte stå sin prøve fremover.

Den norske kirke går med videre. Det er dens kall og oppdrag. Sorgen fikk mange steder og mange utløp i ukene som ligger bak. Kirkene viste seg nok en gang som de viktige sørgestedene. Men også Røde Kors-hus, skolebygg, Folkets Hus og andre rom ble åpnet for sorgarbeid i krisetid. Også gater og torv ble tatt i bruk som åpne rom. «I dag er gatene fylt av kjærlighet», sa Kronprinsen på Rådhusplassen i Oslo. Det var i det hele en glidende overgang mellom kirken og andre rom i sorgen etter den 22. juli.

Kirken vil ikke «annektere» sorgen, men tilbyr sitt nærvær. Slik har det alltid vært, og det gjentok seg nå. Nye dager kommer, for mange vil det bli krevende dager. Dager som vil kalle på tålmodighet, klokskap og empati. For sorg er tungt, langsiktig arbeid. Og sorgens steder er mange.

Samtalen, så langt, etter den 22. juli tydeliggjør at vi tros— og livssynsmessig må holde oss med en type «dobbeltstrategi» i Norge som et kulturelt kristent samfunn: Vi må både erkjenne – og ta til følge – den kristne tradisjons og kirkens sentrale rolle i folket, og samtidig gi fritt rom for andre religioner og livssyn til å virke i samsvar med eget grunnsyn. I tillegg ser vi at vi også finner former for åpnere fellesmarkeringer, slik det både skjedde etter tsunamien i 2004 og ved minnemarkeringene for Utøya-tragedien landet rundt søndag den 21. august.