For tre år siden, høsten 2008, fikk en trio fra Kristiansand Rødt en kronikk på trykk i Fædrelandsvennen under tittelen «Sammenbruddet». Der het det: «Dagens finanskrise mer enn bekrefter at den tøylesløse kapitalismen, som har dominert den vestlige verden siden Reagans og Thatchers epoke, nå ligger med brukket rygg». Kronikken var skrevet av undertegnede sammen med Tor Jones og nå avdøde Einar Holum. Der forsøkte vi å si noe om hva den begynnende finanskrise kunne resultere i: «Finanskrisa vi nå opplever er av et slikt omfang at den kanskje vil bety slutten for USAs finansielle, ideologiske og på lengre sikt også militære hegemoni i verden. Apropos det siste, så har USA under president Bush kostet på seg to kriger der bare den ene, Irak-krigen, har en prislapp på mer enn tre billioner dollar. Det er den Bush-kritiske amerikanske økonomen Joseph Stiglitz som har beregnet dette tallet»

Lød dette som en marxistisk repetisjonsøvelse? Tre år senere er det allment erkjent at USA er i ferd med å miste sitt hegemoniske grep, ikke minst på bekostning av Kina som fremstormende kapitalistisk supermakt, og at den amerikanske gjeldsøkonomien ikke er bærekraftig. Vi spådde ikke kapitalismens undergang, men stilte et mer verdibasert spørsmål: «Kanskje kan det sammenbruddet vi nå er vitne til være begynnelsen på slutten for markedets makt over sinnene i vesten?» Det siste tror jeg er et ønske mange av de unge som nå okkuperer torv og streder, i by etter by i USA, kan skrive under på. Etter et besøk både hos Wall Street-okkupantene i New York og Occupy Boston denne måneden, er jeg ikke i tvil om at dette opprøret er uttrykk for en frustrasjon i folkedypet, som bunner i en samfunnskritikk der den viktigste drivkraft for protesten er den økonomiske krisa som rammer enhver amerikansk by. Den resulterer i ukentlige utkastelser av folk som ikke klarer å betale husleia eller i budsjettkutt som rammer de fattigste. I New York kuttes hundrevis av stillinger i skolen i disse dager, mens Detroit, en av byene som er hardest rammet, nærmest er satt under administrasjon og fratatt lokal råderett over skolepolitikken. Men samtidig som okkupantene slåss mot hjemlige kriseutslag, har de også et blikk vendt utad.

Du skal ikke ha gått mange skrittene inn i den uryddige og plastdekkede teltleiren mellom himmelhøye hus i Zuccotti Park før du skjønner hvor inspirasjonen kommer fra. Det er opprøret på Tahrir-plassen i Kairo i vinter, det er «Los Indignados» i Spania, det er gateprotester fra Tel Aviv og Aten, det er de indignerte og frustrerte, de fordømte og de forbannede på flere kontinenter som rører på seg. I en umerkelig koordinert bevegelse, uten noe synlig hovedkvarter og uten et klart og avgrenset program eller en skarp kravliste, vokser denne folkebevegelsen fram. I USA har den ledelsesløse aksjonen spredt seg fra Manhattan, der det startet den tredje uka i september, til flere hundre byer i USA. Parken har blitt omdøpt til Liberty Plaza, trolig for alltid, og tross trusler fra borgermester Bloomberg og New York-politiet om å rydde plassen, har okkupantene holdt stand og bare økt i antall.

Protesten har blitt sammenlignet med den høyrevridde Tea Party-bevegelsen. Men ulikt Tea Party, som var sponset av flere velstående republikanske støttespillere, er Occupy-erne en ekte grasrotbevegelse, bygd på et sinne og en frustrasjon over ulikhet og fattigdom som neppe er sett siden borgerrettighetsbevegelsens store fremmarsj på 1960-tallet. Det telles ganske visst på knappene om støtte i president Obamas indre sirkler, noe mange blant okkupantene er klar over. Men den «change» Occupy-erne har i tankene, er jo en forandring som også retter seg skarpt mot den sittende presidents altfor ukritiske holdning til storfinansen og bankvesenet. Dette kommer blant annet fram i den nylig utgitte boka «Confidence Men», der forfatteren Ron Suskind viser hvordan Obama i et møte midt under finanskrisa i 2009 ga etter for press fra de 13 største finansinstitusjonene i Wall Street, og unnlot å stille dem til ansvar for det som tegnet til å bli landets alvorligste krise siden 1929. Etter en måneds aksjon er det trøtthetstegn å spore blant okkupantene, samtidig som politiet har arrestert hundrevis av folk i Chicago, Boston og New York. Likevel øker støtten til aksjonistene. I en meningsmåling sist uke svarte 67 % i New York at de var enige i synspunktene til Wall Street-erne, mens hele 87 prosent sa at det var ok at de protesterte. Disse holdningene reflekteres i den økende støtte fra den tradisjonelt temmelig konservative fagbevegelsen, noe som ikke er hverdagskost, så vel som aktiv deltakelse fra sykepleiere og lærere og støtte fra forfattere fra hele USA. I den nevnte kronikk fra november 2008 siterte vi også økonomen Paul Krugman som med boka «The Return of Depression Economics» forutså depresjonsøkonomiens «forbløffende comeback» i 1999. I sin faste New York Times-spalte slo han nylig fast at de stadige dereguleringer av finansmarkedet «som fortsatte like fram til starten på 2008-krisa» var en oppskrift på det økte gap mellom fattig og rik og på den usmakelige profitthunger som «the wizards of Wall Street» fremviser. Det er dette forholdet okkupantene har rettet pekefingeren mot, og som Krugman konkluderer med: «Og deres sinne har vunnet gjenklang blant millioner av amerikanere. Ikke underlig at Wall Street klynker!»