Gjennom disse to får krigen ansikter, også i vår landsdel. Vi får nok en påminnelse om hvilke farer norske soldater utsettes for i landet langt borte og om bekymringene til familiene her hjemme. Alt dette er en del av krigens pris.
Hittil har fem norske soldater mistet livet i Afghanistan. Det er en mager trøst at dette er langt færre enn nære allierte som Danmark, Canada og Storbritannia. I Nederland har tapet av 21 soldater ført til regjeringskrise. Også i mange andre NATO-land føres en hissig debatt om det militære nærværet i det krigsherjede landet.
krigen i Afghanistan fortsatt er verd å kjempe, til tross for de store menneskelige kostnadene. Vi må dessverre også være forberedt på at vår tilstedeværelse vil være nødvendig i mange år fremover, og at vi kan komme til å lide flere tap.
Men i et slikt perspektiv er det også nødvendig å minne om hva denne krigen handler om. Det er et enstemmig sikkerhetsråd i FN som gjentatte ganger har omtalt Afghanistan-konflikten som en trussel mot både regional og internasjonal fred og sikkerhet. Det betyr at vi handler på oppdrag fra verdenssamfunnet.
Like fullt er det klart at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten i Afghanistan. Fred i det krigstrøtte landet må baseres på en sosial og økonomisk utvikling som igjen kan lede fram til en politisk løsning. Ingenting av dette kan imidlertid finne sted uten en grad av sikkerhet for den jevne afghaner. Dessverre er det i overskuelig fremtid kun et betydelig utenlandsk nærvær som kan sørge for denne sikkerheten.
Et langvarig norsk engasjement i Afghanistan må baseres på fortsatt støtte i norsk opinion. Én av flere forutsetninger for dette er at regjeringen og Forsvaret behandler norske Afghanistan-veteraner med verdighet, ikke minst de stadig flere som vil ha behov for spesiell oppfølging. Vi har dessverre sett altfor mange eksempler på det motsatte etter tidligere norske utenlandsoppdrag.