Twitter er en såkalt mikrobloggtjeneste, hvor hvem som helst kan poste en kort melding, lese andres meldinger og kommentere andre meldinger og annet nettinnhold. Partiene og politikerne er opptatt av å benytte slike tjenester, og peker gjerne på muligheter for økt dialog med innbyggere og en bedre offentlig debatt som viktige grunner til å delta. Et velfungerende demokrati er avhengig av gode arenaer for offentlig debatt, hvor det presenteres rasjonelle argumenter for å understøtte egne konklusjoner, hvor det lyttes til andres argumenter, og hvor andres argumenter vurderes og tas hensyn til. For å undersøke i hvilke grad Twitter bidrar til dette, har vi undersøkt 500 tilfeldig utvalgte meldinger postet av 100 stortingsrepresentanter. Formålet har vært å identifisere fellestrekk, og å vurdere i hvilke grad slike meldinger bidrar til økt dialog.

Representantene poster flest meldinger med linker til andre informasjonskilder («sjekk hva NRK skriver om farene ved å innføre datalagringsdirektivet»). Det linkes i all hovedsak til informasjonskilder som støtter representantens syn i en aktuell sak, og dette kombineres som regel med et utsagn om hva representanten mener i den aktuelle saken. Kildene det refereres til er nærmest uten unntak godt etablerte kilder som nettaviser, NRK og egne partiers pressemeldinger. Det er praktisk talt ingen referanser til blogger eller andre sosiale medier. Disse meldingene bærer preg av å være postet uten noen spesifikk tanke på hvem som er mottaker av dem, og inviterer ikke andre til å komme med innspill. Målsettingen ser ut til å være å spre informasjon til flest mulig.

Tilsvarende populært er det å poste meldinger som forteller hva representanten driver med («Er på besøk på NN. Imponerende»). Dette er også en enveis kommunikasjon, hvor det ikke oppfordres til dialog. Slike meldinger postes ofte når representantene besøker eget fylke, gjerne med positive kommentarer (aldri negative) om prosjekter som besøkes. Det kan se ut som om det er viktig å informere om at man er aktiv, spesielt i eget fylke, og samtidig ikke trø på noens tær.

Mange meldinger er rene utsagn om politiske saker («Israel satser på å gjøre tostatsløsning umulig. Hva er alternativet?»). Disse er knyttet til saker som er på dagsorden. Igjen handler det om enveis kommunikasjon fra representantene til publikum. Noen av disse stiller riktignok spørsmål, men de fleste av disse har et retorisk preg.

Flere meldinger er dominert av ikke-politisk innhold («Endelig en rolig helg hjemme med langrenn på tv. Stå på Bjørgen!»). Disse domineres av kommentarer knyttet til idrettsarrangement, og viser stor interesse for ski og fotball. Det er aldri noe kontroversielt i slike meldinger, de uttrykker støtte til nasjonale utøvere, eller til regionale fotballklubber, de siste utelukkende av kandidater fra fylker hvor det ikke finnes flere konkurrerende fotballag. Slike meldinger kan være et uttrykk for at representantene «pludrer på nett», men er kanskje også et forsøk på å la velgere bli litt kjent med den enkelte?

Det er forholdsvis mange meldinger hvor representantene diskuterer seg imellom («Enig med NN, vi trenger bedre veier i Distrikts-Norge!»). Kun unntaksvis deltar andre enn stortingsrepresentanter i disse diskusjonene. Som den eneste av de dominerende kommunikasjonsmønstrene er dialog sentralt her. Det stilles spørsmål og det refereres til andres argumenter. Slike debatter oppstår gjerne under stortingsdebatter eller i andre sammenhenger hvor flere representantene samlet, hvor det som foregår diskuteres på Twitter.

Hvor blir så dialogen med innbyggerne av? Mindre enn to prosent av meldingene vi har sett på kjennetegnes av dialog med innbyggere. Blant disse er eksempler på at representantene oppfordrer lesere til å komme med innspill «Bli med å form norsk politikk. Gi innspill til NN på www.samarbeidforarbeid.no»). I tillegg har finner vi to innlegg hvor representantene tar del debatter dominert av ikke-politikere.

Kommunikasjonsmønstrene tyder i liten grad på at stortingspolitikernes twittermeldinger er viktige bidrag for økt dialog mellom representantene og innbyggere. Det er lite meningsutveksling mellom representanter og innbyggere, og det refereres sjeldent til andres innlegg. Hva er så nytteverdien av dette? Hvorfor tvitrer representantene? Det er også interessant å legge merke til hvem som er aktive bidragsytere. For det første er toppsjiktet av representantene (for eksempel partilederne) nærmest fraværende. Det er for eksempel mindre enn ti innlegg i vårt utvalg som er postet av partilederne. For det andre er de yngste er mer aktive enn eldre. For det tredje er representanter fra opposisjonspartiene mer aktive enn representanter fra regjeringspartiene. Kan det hende at Twitter er viktigst for dem som har minst påvirkning i andre politiske fora, og som dermed har størst behov for alternative kommunikasjonskanaler?

I all hovedsak bærer stortingspolitikernes tvitring preg av å være en enveiskommunikasjon fra dem til publikum. Diskusjoner som finner sted foregår i all hovedsak mellom representanter. Informasjonen som benyttes og distribueres er i all hovedsak hentet fra godt etablerte kilder. Kommunikasjonsmønstrene er tradisjonelle, selv om kanalen er ny. Dette er i seg selv ingen nyhet. Våre kommunikasjonsbehov viser seg stadig å være relativt stabile på tross av tilgang til nye kommunikasjonskanaler. Så skal vi heller ikke undervurdere potensialet slike kanaler har til å minske avstanden mellom innbyggere og deres representanter. Selv om vi ikke benytter oss av muligheten, er vi jo kun noen tastetrykk unna våre representanter. Det i seg selv har vel en demokratisk verdi?