I flere generasjoner og fram mot slutten av 1980-tallet hadde Kristiansand en særegen logo. Sitt eget kjennetegn og landemerke. Uansett fra hvilken retning du møtte byen, om du kom fra innseilingen i sør, landeveien fra øst, nord eller vest, møtte blikket ditt en kjempe. Den skar seg som en søyle nær 116 meter opp og gjennom skyene. Og røttene var tungt forankret i steinknauser, rørgater, fabrikkhaller, larm og damp. Industrialismens blinde gigant – Kolsdalspipa – tronet over alt og alle.

7. mars 1910 blir det i Kristiania holdt konstituerende generalforsamling i Kristiansand Nikkelraffineringsverk (KNR) Selskapet har overtatt og kjøpt disposisjonsretten for Hybinette-prosessen i Norge og sammen med Victor Hybinette tegner de øvrige investorene aksjer for 320.000 kroner. Sam Eyde, admiral Børresen, Claus Frimann Dahl, Anton Grønningsæter og andre betydningsfulle entreprenører, ingeniører og investorer går tungt inn i selskapet. Tilknytningen til personer og miljøer i Norsk Hydro er i startfasen både tett og nært. Kristiansand Nikkelraffineringsverk var i motsetning til Fiskå Verk og Vigeland Brug 100 % eid av norske investorer.

Anleggsleder, ingeniør Endre Refsnes, ledet arbeidet med å reise bygningene, og allerede i juni sto rosteovnen ferdig oppført, kobberutfellingen kunne starte 18. september, og 1. november 1910 ble nikkelelektrolysen satt i drift. Nikkelmatten kom fra Evje etter at malmen var sprengt ut av gruvene, fraktet til flotasjonsverket, rostet og smeltet for svovel og deretter transportert med Setesdalsbanen til Kristiansand.

Selv om teknikk og teknologiutvikling sjeldent bærer nasjonale merkelapper, blir helt nye prosesser forsket fram, metoder forbedret og eskalert i et omfang som tidligere ikke hadde vært mulig. KNR blir en teknologipioner på sitt felt.

I den tidlige fasen av nikkelverkets historie kunne arbeiderne bli utsatt for et umenneskelig slit. De løftet, bar og trakk. Slo med slegge og bendte med spett. I røyk, i larm, i gass, syre og støv. Og i sviende hete. Natt og dag. Kunnskapene om produksjonsprosessen, ferdigheter og evnen til å unngå fare ble ervervet over lang tid ved å høre, se, lukte og fornemme. Formannen og basen eide kunnskapene, og arbeiderne lystret ordre og aksepterte makthierarkiet, fordi det var han som kunne skille mellom trygghet og fare, liv og død.

Det første forsøket på å organisere en fagforening kom allerede i oktober 1910, hvor 20 arbeidere stifter fagforeningen «Samhold». Mye tyder på at forsøket blir mislykket, fordi de organiserte arbeiderne blir utsatt for oppsigelser, trakasseringer og annen forfølgelse.

Arbeiderne gjorde nok et forsøk året etter, og ved hjelp fra Arbeidsmannsforbundet i Kristiania ble blant annet den oppsagte kassereren i fagforeningen, Knut Johnsen, tatt inn igjen. Senere samme år meldte Kolsdalens Arbeiderforening seg kollektivt inn i Kristiansands Arbeiderparti og stilte med egen fagforeningsfane i 1.-maitoget. Nå vokser fagforeningens innflytelse, og den blir en betydelig maktfaktor på nikkelverket og i det faglige og politiske miljøet i Kristiansand.

I likhet med mye annen industrivirksomhet i Norge og i verden for øvrig var det utsikter til superprofitter i krigsårene mellom 1914–18. Eventyrlige gevinster, hasardiøse investeringer, aksjespekulasjoner og andre finanseventyr fulgte – og med dem skandalene, konkursene og ulykkene. KNR ble ikke skånet. Snarere tvert om. Lokale og nasjonale investorer lot seg lokke av eventyrlige gevinster i et glupsk og umettelig nikkelmarked.

Da British America Nickel Corporation (BANC) gikk konkurs i 1924, ble en rystende spekulasjonspsykose avslørt. Som en konsekvens av dette lot heller ikke KNR seg redde. I april 1926 ble anleggene, patentene og malmfeltene solgt på tvangsauksjon og arbeiderne satt på gaten. Sam Eyde og øvrige finansaktører i Norge og i Canada var dypt involvert, og «Nikkelsaken» fikk enorme dimensjoner i Norge.

Stortinget satte ned en egen granskningskommisjon, men innholdet ble aldri offentliggjort. De norske tapene, sammen med aksjekapitalen i KNR, tilsvarte i overkant av 1 % av Norges BNP. Centralbanken for Norge knaket og rystet under tapene. I Kristiansand fikk konkursen til KNR og tapene i BANC voldsomme konsekvenser. De lokale finansfyrstene Oscar Jebsen, David Vogt og Emil Stray tapte blant annet millionbeløp. Søndenfjeldse Privatbank – byens største bank – og Sørlandets Kredittbank gikk konkurs. En rekke små og store forretningsfolk gikk over ende eller tapte sine formuer, og Kristiansand kommune mistet millioner av kroner da inntektene fra kraftstasjonen i Nomedalsfossen uteble.

Med konkursen mistet byen store kraft og skatteinntekter, og en tung depresjon la seg over stiftsstaden. Alle planer om modernisering av kommunen ble lagt på is. Kristiansand ble kanskje den mest kriserammede byen i Norge på ’20-tallet.

Konkursboet i KNR ble kjøpt for 600.000 kroner av et eierkonsortium bestående av KNRs siste direktør Sigurd Gjertsen og andre lokale investorer sammen med to tyske industriselskaper. Aksjekapitalen var svært lav. Kun 200.000 kroner. Raffineringsverket A/S som startet driften i 1927 skulle vise seg å bli et intermesso. Verken kompetanse, råvarer eller forbindelsene til nordamerikansk gruve og bergindustri var tilstrekkelig til jevn og sikker drift, og kapitaltilgangen var for skrinn til å utbetale lønn, til vedlikehold eller ekspansjon. I den korte tiden virksomheten ble drevet var ledelsen i stadig konflikt med arbeiderne og fagforeningen om lønn og arbeidsforhold. Og i tillegg brant flotasjonsanlegget ned på Evje.

Samtidig er den alltid virksomme ingeniør og entreprenør, tidligere grunnlegger av KNR Anton Martin Grønningsæter i ferd med å legge ambisiøse planer. Allerede i 1928 reiser han fra Minneapolis sammen med Russel Bennet for å kjøpe Raffineringsverket i Kristiansand. Men får avslag. Det var en stygg strek i regningen. Den senere Canadiske gruve og entreprenørgiganten Thayer Lindsley hadde nemlig kjøpt Falconbridge-forekomsten i Sudbury og trengte et sted hvor han kunne raffinere det verdifulle og svært etterspurte nikkelmetallet. Igjen skulle Grønningsæter spille en nøkkelrolle for nikkelverket og for industrialiseringen av Sørlandet.

(Forts.)