Stortinget vedtok 18. juni 1986 varig vern av Lygnavassdraget med sidevassdragene Møska og Litleåna. Vassdraget hadde da vært midlertidig vernet i 12 år.

Koalisjonsregjeringen bestående av Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, under ledelse av Kåre Willoch, hadde lagt fram stortingsproposisjon 89 (84-85) og gått inn for varig vern. I innstilling til Stortinget 243 (85-86) gikk også komiteen inn for varig vern. Voteringen i Stortinget ble vedtatt mot én stemme. Dette skjedde kort tid etter at regjeringen Brundtland, utgått av Arbeiderpartiet, hadde overtatt regjeringsmakten, etter at Kåre Willoch hadde stilt kabinettsspørsmål om blant annet økt bensinavgift.

Verneplan III for vassdrag, hvor Lygnavassdraget med sidevassdragene Møska og Litleåna inngår, var dermed en realitet.

Denne verneplanen innbefatter vassdrag som ble gjort til gjenstand for mer omfattende registreringer og undersøkelser enn de vassdrag som inngår i verneplan I og verneplan II.

Registreringene og undersøkelsene ble foretatt i selve vassdragene, og, ikke minst, i nedslagsfeltene til disse. I dette arbeidet kom universitetene til å spille en sentral rolle.

Sperstadutvalget avga sin innstilling vedrørende disse vassdragene i NOU 1983: 41. Vernegrunnlaget: «Anbefalt type— og referansevassdrag. Størrelse og beliggenhet på Sørlandet. Vassdraget strekker seg fra høyfjell til fjord og er en viktig del av et variert og kontrastrikt landskap der elver, vann og myr følger sprekkestrukturen i berggrunnen. Stort naturmangfold knyttet til geomorfologi, elveløpsform, landfauna og vannfauna. Friluftsliv er viktig bruk.»

Statkraft Agder Energi Vind DA har meldt Storheia-Slettheia i Lyngdal og Kvinesdal kommuner i Vest-Agder som utbygningsområde for vindkraftindustri. Meldingen er sendt Norges vassdrags- og energidirektorat som er konsesjonsmyndighet. Konsekvensutredningen skal beskrive hvordan tiltaket eventuelt vil påvirke vernegrunnlaget. Store arealer av denne vindparken utgjør med sine mange vann, bekker og øvrig natur deler av nedslagsfeltet for det varig vernede vassdrag.

For å opparbeide industriområdet, må hundretusener av kubikkmeter fjell sprenges. Dette fordi et enormt stort veinett må opparbeides og være av et format hvor store trekkvogner med 40 meter lange traller kan frakte hver 10 tonns tunge og 40 meter lange mølleving fram til hver turbin.

Hver turbin har en høyde på 125 meter. Det er 8 meter høyere enn Nord-Europas høyeste bygning, som er Oslo Plaza hotell. Det skal bygges 51 slike i et 16 000 dekar stort naturområde. Det er utenkelig at en slik industrietablering ikke vil komme i konflikt med vernegrunnlaget.

§ 12–1 i ny plan- og bygningslov har åpnet for at krav til reguleringsplan for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi ikke kreves.

Innsigelse gitt av de respektive kommuner, kan føre til at vi får en statlig arealplan for området, slik dette er definert i plan- og bygningslovens § 6- 4. At direktorat og departement kan nedtone virkningen for vernegrunnlaget, er ikke utenkelig, selv om dette skulle gå på tvers av og være i strid med vernegrunnlaget for vassdraget slik Stortinget sluttet seg til det i 1986. Stortingets uttalte og uavbrutte linje siden 1973 har vært at inngrep ikke må være i strid med vernegrunnlaget. At så ikke har skjedd kommer klart fram i Riksrevisjonens rapport (Dokument nr. 3:11, 2006-07). Her rettes en knusende dom over hensynsløs nedbygging av norsk natur.

Etablering av vindkraftindustri på Storheia-Slettheia er en bokstavelig talt monumental misforståelse av hva som er miljørettet og bærekraftig utvikling. At en slik misforståelse får utløp i tilnærmet fri dressur, påkaller oppmerksomhet fra oss alle – også fra lokalpolitikere. Med nevnte lovendring står vi tilbake med en sentralforvaltning som fullstendig kan overstyre både våre lokale myndigheter og øvrige deler av forvaltningen.

Fremtidsløsningen for plassering av vindkraftindustri er på egnede steder til havs, og da helst med flytende turbiner på store havdyp, slik oljeselskapet Statoil-Hydro lanserer det.

Plasseringen av vindkraftindustri kan umulig ligge i nedslagsfeltet for vernede vassdrag. Nedslagsfelt som fortsatt innehar noen tusen dekar inngrepsfri natur.

I en pressemelding av 21.12.09 utgitt av Miljøverndepartementet fremgår det at 1 million dekar inngrepsfri natur har gått tapt i perioden 2003–2008. Dette er en økning på 30 % i forhold til perioden 1998-2003, og det er det største bortfallet Direktoratet for naturforvaltning har registrert siden perioden 1988–1994. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) uttrykker det slik i pressemeldingen:

«Resultatene som nå legges fram er alvorlige og viser at utbyggingspresset på norsk natur øker. Urørt natur uten tekniske inngrep er en viktig kvalitet som også våre etterkommere har rett til å oppleve. Bevaring av slik urørt natur er også viktig for Norge som reisemål og turistnasjon.»

Kanskje vinden kan viske noen av disse bevingede ord inn i Olje- og energidepartement og inn i Norges vassdrags- og energidirektorat.

Uttalelsen fra miljø- og utviklingsministeren er helt i samsvar med hva storting og regjering i løpet av de to siste tiårene gjennom ulike innstillinger og meldinger har pekt på som viktig å bevare – både av hensyn til biologisk mangfold og av hensyn til menneskenes mulighet for rekreasjon og naturopplevelse.