Sosiale medier er i dag ikke med i verken lærebøker eller undervisningsplaner i norske skoler. Dette til tross for at tre av 10 tiåringer i dag er aktive på Facebook. Mange unge sliter med å forstå hvordan de skal forholde seg til de nye mediekanalene. I verste fall kan slik uvitenhet føre til økt risiko for uheldige episoder som mobbing, trakassering og overgrep. Dette kan langt på vei forebygges med å gi elevene veiledning og kunnskap om gode medievaner. Vi som lærere og undervisningsinstitusjoner har derfor et ansvar for å lære opp både nåværende og kommende generasjoner i god mediebruk.

Etter mange år i undervisningssektoren innenfor medie— og kommunikasjonsfag, ser jeg stadig oftere nye utfordringer og problemstillinger knyttet til bruken av sosiale medier. Eksemplene kommer gjerne til syne i media gjennom historier om alt fra politikere til barneskoleelever som tar dårlige avgjørelser rundt hva de publiserer av bilder og tekst på sine respektive nettprofiler.

Medieeksemplene er ofte hentet fra Facebook, som på mange måter er et helt eget elektronisk univers med egne regler for hvordan man skal oppføre seg og hva som er god og dårlig kutyme. Det å forstå de sosiale og etiske reglene som gjelder i sosiale medier må ikke betraktes som en selvfølge eller som noe man lærer av seg selv gjennom erfaring. Gode medievaner krever først og fremst veiledning og kunnskap. Ikke minst vil det ta tid å lære seg hva som er rett og hva som er galt, spesielt for barn og unge. Selv om eksemplene vi leser og hører om ofte fører til at varsellampene blinker rødt, opplever jeg at det i altfor liten grad blir satt i verk nødvendige tiltak for å gjøre noe med de etter hvert velkjente og voksende problemene.

Tre av 10 tiåringer er i dag på Facebook, og snittalderen for deltakelse i sosiale medier blir stadig lavere. Mange tiåringer har i dag avanserte mobiltelefoner som ved hjelp av få tastetrykk gir tilgang til medlemskap i ulike sosiale internettbaserte nettverk. Behovet for å gi barn og unge kunnskap om gode medievaner blir derfor viktigere allerede fra et tidlig stadium i undervisningen. Slik jeg ser det er den beste måten å få dette til på å integrere sosiale medier i skoleverkets læreplaner og gjøre de nye mediekanalene til en naturlig del av undervisningen.

Gjennom undervisning og kunnskapsoverføring kan vi sørge for at barn og unge som skal forholde seg til sosiale medier ser hvilke fallgruver som lurer og hvilke positive muligheter som finnes. Man må huske på at det i sosiale medier ikke finnes redaktører som tar ansvar for det som publiseres eller noen Vær Varsom-plakat som er med på å regulere innholdet. Her må den enkelte selv ta ansvar og avgjøre hva som er forsvarlig å publisere av innhold og bilder. Dette krever først og fremst økt kunnskap om emnet.

Konsekvensen av å utelate de nye medieformene i undervisningen blir at skoler og utdanningsinstitusjoner ikke matcher den virkeligheten barn og unge må forholde seg til hver eneste dag. For å nå fram til stadig yngre generasjoner, må vi møte dem på de plattformene de bruker i hverdagen. Dette medfører at også skoleverket må ta ansvar og bruke tid på å sette seg inn i de nye kanalene og hvordan de fungerer.

En stor utfordring for å øke kunnskapen om sosiale medier både blant lærere og elever er at det ikke eksisterer lærebøker om emnet. Før vi lærere kan bistå med opplæring av barn og unge, må Utdanningsdirektoratet komme på banen og sørge for at nødvendig opplæringsmateriell blir tilgjengelig og satt inn som en viktig del av fremtidige læreplaner og elevenes skolehverdag.