Det ville vært rart dersom ikke folkets vilje skulle følges første gang kirken selv skulle velge øverste leder. Og uventet hadde det vært dersom det sørlandske kirkefolket hadde pekt ut en kandidat på kollisjonskurs med seg selv. Mannen som trolig blir Agder og Telemarks nye biskop kommer til sine egne. Sånn sett er det greit. Spørsmålet er om det er greit for folkekirken og for samfunnet.

valerie kubens 4.JPG

Det ble greit med Olav Skjevesland som biskop. Det var fordi han er en klok, belest og lærd mann som deltok i samfunnsdebatten med livsvisdom og refleksjon, selv om han nok kan rubriseres som "konservativ".

For hva skal vi med en biskop? Spørsmålet er ikke bare retorisk, ettersom bortimot 14 potensielle kandidater takket nei til å la seg utpeke til det som burde vært den mest ærerike posisjonen i landsdelen. Få fant det interessant nok. Statusen har sunket som en stein. Hvilket ståsted en biskop har i kjernespørsmålene er langt fra uvesentlig, men kanskje enda viktigere er de personlige egenskapene. Om vedkommende har personlig autoritet, og er verd å lytte til. Lettvekter kan en være uavhengig av verdier og standpunkt.

Den minst viktige oppgaven til en biskop er å være arbeidsgiver. Den viktigste er å tenke. Å være klok. Å reflektere i og utenfor kirken om teologiske spørsmål som vekker gjenklang hos lytterne og får dem til å utvide sitt perspektiv og ta til seg nye tanker. En biskop må være i stand til å fortolke sin bibel i samspill med forståelse for sin tid. En biskop skal være premissleverandør innad i Kirken og utad til oss andre. Bare da kan biskopen bety noe. Bare da gjør han seg relevant. Det holder ikke med tittel og lilla skjorte.

Det er den som er inni som avgjør om folk vil strømme til, eller dra på skuldrene, om kirken vil oppleves som relevant, eller om dette blir starten på slutten for folkekirken.