Det har vært en tøff formiddag. Datteren min på ett år har vært nær sagt umulig å ha med å gjøre. Selv var jeg irritabel etter å ha sovet dårlig flere netter på rad. Det toppet seg da jentungen satte hælen i bæsjebleien i forsøket på å vri seg unna dagens tredje bleieskift. Inni meg forbannet jeg barnet. Jeg ville ikke være far i dag.

Samtidig kan utallige foreldrepar nå se tilbake på den tiden jeg er inne i med bunnløs savn og sorg. Alle stundene med han eller henne som nå er borte. Mengdene diaré og våkenetter er fullstendig irrelevant. De savner dem. De savner alle stundene med barnet de har vært sammen med i årene som gikk.

Med erkjennelsen av dette gikk jeg med stor skam ned til stuen og satte meg med jentungen på fanget for å lese nyheter. Så leser jeg om denne elleve år gamle gutten som berget livet ved å konfrontere massemorderen: «Ikke skyt meg, nå har du skutt nok. Du har drept pappaen min. Jeg er for ung til å dø». Jeg ser det for meg. Øya. De som ligger der. De som gjemmer seg. De som blør. De som er døde. De som spiller døde. Og denne gutten som springer rundt og som altså til slutt møter gjerningsmannen. Jeg gråter.

Jeg kjenner ingen som er rammet direkte av denne katastrofen. Likevel har jeg grått hver dag siden fredag. Flere ganger daglig også. Det er vondt. Og hvor ufattelig mye verre er det vel ikke da for de som er berørte? Jeg setter jenta i vogna. Det er det eneste stedet hun synes å finne ro. Det gir mening, for jeg hadde uansett tenkt meg til byen for å markere et minutts stillhet. Nå kan vi samtidig gå innom kirka og tenne et lys.

Mens vi går slik så minnes jeg da jeg selv var elleve år. Jeg husker jeg spurte faren min om hvorfor man alltid tester flyalarmene på onsdag klokken tolv. Men det var jo innlysende. Hvis noen ønsket å angripe Norge, så var man ikke ute etter å bombe vanlige folk, men viktige bygninger og det militære, fikk jeg til svar. Jeg slo meg til ro med det. Det var kald krig. Folk var på tå hev for en trussel vi kjente nokså godt. Likevel følte vi oss trygge. Vi kunne søke ly og gjemme oss når flyene kom.

Det var også min far som ga meg grunnlaget for tanker om solidaritet og nestekjærlighet. Han advarte mot fremmedfrykt. Han satt vakt i kirka den gangen flyktninger kom og gjemte seg der.

Men mye har skjedd siden 80-tallet. Første gangen jeg merket at noe var på vei til å skli ut var en torsdag ettermiddag da jeg satt på bussen. Klokken var litt over halv to da sivilforsvarets alarm begynte å ule. Instinktivt så jeg på klokken. 13.40. Ikke var det onsdag heller. Noe var galt. Bussen kjørte videre. Sjåføren gadd ikke engang skru på radioen for å høre om dette var en test eller ikke. De andre passasjerene reagerte heller ikke. Jeg vurderte å gå av, men valgte å bli sittende.

Det var gass i Trondheim sentrum. Russen hadde tent på en plastkjegle og kastet den ned i et åpent kumlokk. Nå spredte giften seg over hele midtbyen. Politiet evakuerte og satte opp sperrebånd. Denne gangen gikk alt bra. Det var ingen som hadde forsøkt å skade noen med hensikt, og ingen ble heller alvorlig skadet.

Det var også på denne tiden at jeg merket at holdningene hos min far begynte å skli litt ut. Plutselig var det helt greit at det ble vanskeligere for flyktninger å få opphold her i landet. Islam begynte også å bli svært farlig. Sakte, men sikkert tok de over fienderollen. Min far var da heller ikke den eneste som dreide i denne retningen. Noe var i forfall. Vi mistet styringen litt. Vi mistet noe av oppmerksomheten rundt de verdiene som har bygd dette samfunnet vi er så glad i.

Vi har kommet fram til gågata nå. Noen tenåringsjenter kommer ut fra blomsterbutikken med en bukett roser. De skal nok opp til torget eller kirka og legge dem der, tenker jeg. Jeg følger dem hakk i hæl. På torget står det en politibil. De må passe på nå, fordi det samler seg mange mennesker rundt klokken tolv. Utenfor kirken står lysene og blafrer. Jeg går inn. Unge og gamle har funnet veien hit. De sitter stille. De tenker. De ber. De sørger.

Pussig nok så har kirken blitt viktig for AUF denne helgen. For meg også. For første gang siden jeg var barn, satt jeg og hørte igjennom en hel gudstjeneste på radioen i går. Det var ikke engang jeg, men min kone, som vanligvis ikke ønsker å ha så mye med dette å gjøre, som hadde skrudd på. Det var godt og samtidig svært tungt å høre på. Da jeg senere på kvelden skrudde på P1 og programmet «Salmer til alle tider» tenkte jeg tilbake på min bestemor. Slik satt hun altså, på søndagene, foran radioapparatet og nynnet eller sang med til salmer som var som dinosaurer – digre, saktmodige og utdøende. De var så fine, fortalte hun. Det forsto jeg ingenting av. Nå var det jeg som satt der og sang.

Nede ved alteret fylte en kirketjener på med flere lys. «Tenn et lys og be en bønn». Jeg fulgte oppfordringen. Jeg setter lyset på steinene ved lysgloben. Der skal det stå en stund og brenne for de som er borte, de som sørger og for alle oss som føler med dem.

Håpet mitt er at det vi står for aldri skal brenne ned. Håpet mitt er at vi ikke glemmer, at vi aldri slutter å være på vakt og at vi aldri tar vår frihet og hverdag for gitt. Jentungen har sovnet. Det er heldigvis menneskelig å lå seg irritere over barnet sitt på en dårlig dag.