I morgen vil Nobelkomiteenoverrekke Nobels fredspris til den tunisiske Kvartetten for nasjonal dialog. Kvartetten består av fire svært ulike organisasjoner som har bidratt til å mekle fram et grunnlag for en demokratisk, rettsbasert orden i det tidligere franske protektoratet i Nord-Afrika. Situasjonen i Tunisia er spent. Motsetninger internt og impulser fra andre land som etter «Den arabiske våren» i 2011 langt på vei har brutt sammen, og terroraksjoner som man har sett i den senere tid, kan fort føre til at Kvartettens bestrebelser mislykkes. Fredsprisen er et lite dytt i riktig retning internt i Tunisia. Hvis det skjøre demokratiet smuldrer opp og religiøse ekstremister forsøker å innføre sin egen orden, vil det i så fall vise at Nobelkomiteen har valgt feil?

Hva er fred?

Øyvind Tønnesson

Siden 1901 har Nobels fredsprisinngått i en løpende fredspolitisk diskurs knyttet til spørsmålene «Hva er fred?» og «Hvordan fremme fred?». Svarene har utviklet seg over tid. I årene fram til første verdenskrig var situasjonen nokså lik den som Alfred Nobel selv kjente da han skrev sitt testamente i 1895. Internasjonal politikk var dominert av de europeiske stormaktene, og fredstanken dreide seg først og fremst om å sikre fred mellom disse maktene. Mennesker og land utenfor kristenheten ble stort sett oppfattet som usiviliserte eller i beste fall «halvsiviliserte». I fredsbevegelsen på begge sider av Atlanterhavet så mange det som viktig å bringe den europeiske kulturs velsignelser ut til en hel verden.

Internasjonal politikk var dominert av de europeiske stormaktene, og fredstanken dreide seg først og fremst om å sikre fred mellom disse maktene.

Fredsprisvinneren fra 1909, franskmannen Paul Henri Benjamin Balluetd'Estournelles de Constant, kan tjene som eksempel. Han var politiker, jurist og diplomat, blant annet med erfaring som den franske statens representant i Tunis. At europeisk — særlig fransk - global dominans var av det gode, var han ikke i tvil om, men det var ikke likegyldig hvordan denne dominansen ble utøvd. Hvis europeerne i høy grad baserte sin ledende posisjon på overlegen militær makt, var han sikker på at det store flertallet ikke-europeere etter hvert ville slå tilbake. Dessuten pekte han på et dilemma: Hvis unge menn ble sendt ut for å sikre sine staters herredømme med brutal tvangsmakt, var det utenkelig at ikke mange av dem ville komme hjem med brutaliteten i bagasjen. Da ville de liberale og humanistiske verdier som gjorde Europas dominans akseptabel, fort gå tapt.

Europeerne ble færre

Både første og andre verdenskrig endret forutsetningene for internasjonal fredspolitikk. Freden ble i langt høyere grad et anliggende for stater, noe som kom til uttrykk ved at de opprettet først Folkeforbundet, og siden FN og flere andre mellomstatlige organisasjoner. Blant dem som fikk Nobels fredspris ble det flere statsmenn og flere som arbeidet for de store organisasjonene. Listen over fredsprisvinnerne viser en annen viktig endring: Europeerne ble færre.

Under den kalde krigen ble universelle menneskerettigheter et våpen i den ideologiske kampen mot kommunismen...

Men hva betydde «fred»? Svaret må bli at det betydde mer og mer. I begynnelsen dreide det seg om fravær av krig. Mange trodde det kunne oppnås ved å løse internasjonale konflikter gjennom voldgift, ved nedrustning, og altså gjennom internasjonal organisering. Etter første verdenskrig ble det klart at undertrykkelse av minoriteter og mangel på demokrati innenfor stater kunne medføre risiko for krig mellom dem. Senere fikk erfaringene med nazismen og Holocaust noen til å mene at fred forutsatte respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Under den kalde krigen ble universelle menneskerettigheter et våpen i den ideologiske kampen mot kommunismen, men også mot raseskille i USA og Sørafrika. Nobels fredspris gikk blant annet til sørafrikaneren Albert Luthuli, amerikaneren Martin Luther King Jr., og russeren Andrei Sakharov.

Mangfold av politiske prosesser

De siste tjuefem årene - etter Sovjetunionens og Apartheids fall - har fredsbegrepet vokst videre. Alt fra skogplanting og mikrokreditt til klimapolitikk har blitt «veier til fred». Fredsbegrepet er altså mangfoldig. Målet er ikke religiøs frelse eller realiseringen av et politisk Utopia. Snarere er det tale om å få et mangfold av politiske prosesser til å foregå i henhold til institusjonaliserte normer.

Morgendagens prisvinnere representerer krefter som ofte står mot hverandre.

Det siste er vesentlig. Morgendagens prisvinnere representerer krefter som ofte står mot hverandre. De har ledet en bred dialog for å skape et rettslig grunnlag for en samfunnsorden der endringer kan skje uten krig. Det har skjedd, ikke minst for å unngå at krefter som IS vinner nytt terreng. Enten prisvinnerne lykkes eller ei, utgjør fredsprisen med sin lange historie et våpen i kampen innen den muslimske verden. I motsetning til tradisjonelle sikkerhetspolitiske virkemidler skaper dette våpenet ikke skiller mellom «vi» og «dem». Den kan også slå positivt tilbake i en europeisk kontekst: vi forpliktes til å se den mangfoldige freden som del av forsvaret mot terrorismen, ikke bare som noe som skal forsvares mot den.