Vi kommer til å bli flere sørlendinger de kommende årene . Sørlandet har alle forutsetninger for å bli en av de regionale vekstvinnerne i fremtiden. Men da må vi ville vekst. Og gjøre det som er nødvendig for å stimulere veksten.

Om et par uker arrangeres Agderkonferansen 2015 der søkelyset rettes mot hvor vi skal leve, bo og jobbe i fremtiden. Vi vet noe om hva som kommer til å skje, og vi vet faktisk mye om hvilke underliggende drivere som er årsaken til at ting skjer. Urbanisering er en global trend. Stadig flere av oss ønsker å bo i byer. Vi ønsker å leve, bo og jobbe sammen med andre mennesker vi kan hente inspirasjon, kunnskap og erfaring fra. Folk søker seg mot folk. Og folk tar med seg kompetanse, kunnskap og skaperglede. Det betyr at kapitalen følger etter. Å mestre samspillet mellom kompetanse og kapital er fremtidens vinneroppskrift.

Trond Madsen

Det er i dette perspektivet arbeidet med kommunereformen er aller viktigst. Vi trenger sterke, regionale vekstsentra — dersom vi skal være en av vinnerregionene i morgendagens Norge. Vi har beliggenhet, klima og naturkvaliteter på vår side. Sørlandet kan by på oppvekstmuligheter, fritidsaktiviteter og kulturopplevelser som knapt noen andre kan matche. Men dette er ikke nok for å tiltrekke seg kompetansen som fremtiden etterspør. Den neste generasjonen arbeidstakere etterspør karrieremuligheter, jobbmangfold og faglige utfordringer. Og de flytter dit andre som tenker i samme baner allerede bor.

Kommunereformen vil avgjøre om vi skaffer oss selv strategiske fordeler eller ulemper.

Kristiansand-regionen er det nærmeste vi kommer en storby i norsk målestokk i vår landsdel. Men når Sandnes og Stavanger, Porsgrunn og Skien, Skedsmo og Lørenskog, Asker og Bærum, Bodø og Fauske - for å nevne noen av dem som nå diskuterer sammenslåing - etter hvert finner sammen og skaper dynamiske, vekstkraftige og moderne bo- og arbeidsmarkedsregioner, så kan selvfølgelig vi velge å si at dette vil ikke vi være med på. Vi kan mene fortidens løsninger er mer enn gode nok for oss. Vi kan foredle vår egen endringsvegring og lure oss selv til å tro at vi opplever stabilitet når vi i virkeligheten dyrker stagnasjonen. Vi har et valg. Alternativt kan vi oppsøke muligheter, skape ny dynamikk, lete etter vekstdrivere, bygge nye fellesskap. Fordi vi vil trekke til oss kapital og kompetanse som skaper verdiene vi skal leve av i fremtiden.

Selvfølgelig er dette en forenkling av de valgene vi står overfor. Det blir ikke himmel eller helvete. Men valgene vi gjør, vil gjøre en forskjell. Derfor er det så viktig at Sørlandet - begge Agder-fylkene - griper mulighetene som faktisk finnes. Kommunereformen er en slik mulighet. Og det er ikke de mindre kommunene som har det største ansvaret for at vi lykkes med en kommunereform. For den regionale utviklingens del er det mye viktigere at det skapes dynamikk og sterkere vekstmuligheter i de største byene.

Vi trenger sterke, regionale vekstsentra - dersom vi skal være en av vinnerregionene i morgendagens Norge.

Dersom «Knutepunkt-kommunene» finner sammen , vil Kristiansand styrke sin posisjon som en av Norges storbyer. Men det bør også få Arendal og Grimstad til å se at vi trenger et regionalt senter øst i Agder. Dersom disse byene finner sammen, har man plutselig en by som i løpet av kort tid vil passere 70.000 innbyggere. Sammen med stor-Kristiansand vil det kunne bli en dynamisk drivkraft for resten av landsdelen. Det vil skape ringvirkninger for hele regionen, fordi vi vil få et arbeidsmarked som blir relevant og attraktivt for flere. Det gjelder ikke minst innenfor offentlig sektor, der problemstillingene blir mer kompliserte og utfordringene mer sammensatte. Det krever sterkere fagmiljøer og dersom man skal konkurrere om de flinkeste folka, må det være mange andre flinke på samme arbeidsplasser, slik at medarbeidernes kompetanse utfyller hverandre. Det betyr mer læring, større fleksibilitet, bedre samhandling og dermed bedre tjenester for innbyggerne.

Kommunereformen vil avgjøre om vi skaffer oss selv strategiske fordeler eller ulemper. Regjeringen ønsker seg en prosess der de villige går foran. Det er kanskje verdt et forsøk, og det er definitivt et incitament til ordførere og visjonære samfunnsbyggere som har ambisjoner om å skape varige resultater. Dessverre er det en åpenbar fare at lokalt nærsyn hindrer visjonært fremsyn.

Det blir ikke himmel eller helvete. Men valgene vi gjør, vil gjøre en forskjell.

Derfor må vi håpe og tro at det også finnes en plan B i Jan Tore Sanners Kommunal- og moderniseringsdepartement. For om lokale politikere svikter, trengs det i enda sterkere grad modige beslutningstakere på nasjonalt nivå som gjennomfører endringer Norge trenger. Om den pågående reformprosessen strander i løpet av høstens lokalvalgkamp, så trengs det politisk mot og handlekraft både i regjeringen og Stortinget til å gjennomføre reformer som gir oss et Norge der kommunegrensene speiler de naturlige bo- og arbeidsmarkedene. Det krever tverrpolitiske kompromisser og politikere med evne til å ta pulsen på fremtiden og ikke bare neste måneds meningsmåling.

Det kreves kort og godt modig lederskap.