Kommunesammenslåing er den store saken i denne valgkampen. Likevel er det få politikere som vil snakke om den.
Én grunn er åpenbar: Det er ikke noen stemmesanker å si ja til å slå sin egen kommune sammen med storebror Kristiansand. Det viste blant annet meningsmålingene fra de enkelte kommunene som vi publiserte tidligere i år.
Men en annen grunn er like viktig: De fremste folkevalgte ser på denne saken som svært vanskelig. Den handler om tjenestetilbudet til innbyggerne, om identiteten — om fremtiden til den kommunen de er valgt til å lede. Og nå må de i løpet av bare dager og uker bestemme seg for om de vil være med på en utredning om en sammenslåing. Sier de nei, går toget. Sier de ja, frykter noen at bordet fanger. Og over det hele svever også en frykt for å bli sittende igjen med Svarte-Per.
De fleste andre ordførerne i regionen vil ikke kommentere Thommassens klare ja og sier de vil vurdere dette ut ifra egen kommunes interesser. Det er naturligvis riktig. Men det er også et faktum at Thommassens retningsvalg vil påvirke prosessen for de andre. Når Lillesand vil gå sammen med Kristiansand, skaper det dynamikk.
Fremover er mulighetene mange. Veivalget til hver kommune blir svært viktig, også for helheten. Følger Birkenes Lillesand? I så fall øker presset på Søgne og Songdalen på andre siden av Kristiansand.
Da blir det store spørsmålet hva Iveland og Vennesla bestemmer seg for. I Iveland er det i enkelte kretser vel så stor skepsis mot å bli en utkant i Vennesla som å bli en utkant i stor-Kristiansand. Og hvis Iveland virkelig ser mot «byen», kommer Vennesla i en trengt posisjon. Samtidig melder i alle fall de politikerne i Vennesla som jeg har snakket med, om klar motstand blant folk flest mot å bli en del av en slik storkommune.
Vi går inn i noen svært spennende dager og uker. Arne Thommassen er førstemann ut. Snart må også de andre på banen.