Det er svært bra at dette temaet kommer fram i offentligheten. I Tidskrift for Den norske legeforening nr 3 i år publiserte Reidun Førde, professor i medisinsk etikk, og jeg en artikkel om dette temaet. Pasienter innlagt ved geriatrisk seksjon i Kristiansand ble fortløpende tilbudt samtaler om behandling mot livets slutt hvis tilstanden deres tilsa at de kunne delta i en slik samtale. Hovedfunnene i undersøkelsen er at tilbudet ble godt mottatt. 58 pasienter var til samtale. De aller fleste var i ettertid svært fornøyd.

Lovbestemt rett

Dette temaet er ikke nytt. I USA har man helt fra 1991 hatt en lovbestemt rett til å utrykke sin vilje om behandling mot livets slutt ved livstestamenter. De fleste vestlige land har i dag tilsvarende lovverk, men det mangler i Norge. Men en rekke studier viser at livstestamenter som folk fyller ut på egenhånd ikke har særlig effekt på den behandlingen de faktisk får. Det kan skyldes at slike livstestamenter gjerne har allmenne formuleringer som: Mot livets slutt ønsker jeg ikke hensiktsløs behandling som bare trekker ut min dødsprosess. Slik tenker også de fleste leger som tar bestemmelser i livets sluttfase, livstestamente

eller ikke. Det man nå er opptatt av er en planleggingsprosess sammen med pasienter og også pårørende hvis pasientene vil ha dem med. Det kalles Advance care planning internasjonalt. Vi har foreslått at det skal hete Forhåndssamtaler på norsk. Målet er å sikre at pasientens vilje skal skje også hvis evnen til å utrykke den skulle gå tapt. Det er samtaler om behandling mot livets slutt, men også om hvilke verdier som er sentrale for den enkelte. Når har ikke livet lenger verdi? Det gir også en anledning til å peke ut en talsperson som legene kan rådføre seg med hvis en ikke lenger kan utrykke sin vilje.

Sjelden familier diskuterer slike temaer

En rekke undersøkelser viser at flertallet er positive til slike samtaler. Likevel er det de færreste som får forhåndssamtaler og det er sjelden familier diskuterer slike temaer hvis ikke helsepersonell tar initiativet. Hovedgrunnen er antagelig at både leger og familiemedlemmer er redd for at temaet kan være støtende og belastende for pasientene og at de ikke finner noen god anledning til å ta det opp. I vår undersøkelse var det ingen egentlig anledning som tilsa at temaet var aktuelt. Likevel opplevde pasientene samtalene som positive.

I de fleste sykdomsforløp som nærmer seg livets slutt må det tas beslutninger om å begrense lvsforlengende behandling. De fleste beslutninger er rent faglige. En rekke behandlinger har ikke lenger mulighet for å vinne fram. Men ofte må en også ta beslutninger på annet grunnlag. Det fins behandling, ernæring eller væske som i og for seg kan forlenge livet noe, men har slik behandling noen hensikt eller verdi for pasienten? Hva skal en legge til grunn for slike avgjørelser? Grunnloven i norsk helselovgivning er pasientens autonomi. All behandling skal bygge på pasientens samtykke eller ønske. Men ofte er situasjonen at pasientens ønske ikke er klarlagt gjennom forhåndssamtaler og evnen til utrykke sin vilje er ikke lenger til stede. Da er pårørende den viktigste kilden til hva pasienten ville ha ønsket. Norsk helselovgivning er klar: Pårørende har ingen avgjørelsesmyndighet. De skal ikke ha byrden av slike beslutninger på sine skuldre. Men de skal høres. En måte å legge fram spørsmålet på kan være: Ansvarlig lege må nå ta beslutninger om livsforlengende behandling. Det er viktig for oss å snakke med dere pårørende. Dere er de som mest er i stand til å fortelle oss hva pasienten ville ha ønsket i en slik situasjon. Og det er viktig for oss at dere også opplever at de beslutninger som blir tatt er til beste for pasienten.

Livsforlengende behandling

I norsk helsevesen i dag er det fare for å bli utsatt for plagsom livsforlengende behandling som ikke har noen verdi. Det rapporteres også om tilbaketrekning av behandling, væske og ernæring som setter de pårørende i stor uro. Det er å håpe at mer offentlighet om disse spørsmålene fører til at flere av oss avklarer våre syn og verdier mot slutten og at de blir kjent for de som skal bestemme.