Usikkerheten knytter seg ikke bare til utfallet, men vel så mye til hvem som skal danne regjering etter valgdøgnet er over. Mens britene i dag finner et stemmelokale nær dem, ligger alle prognosene an til et såkalt Hung Parliament, et underhus hvor verken de konservative eller Labour får flertall til å styre alene. Det kan i beste fall føre til en koalisjon mellom ett av de to store og ett mindre parti, og i verste fall til kaos hvor heller ingen koalisjoner klarer å få flertall.
Ett parti holder nøkkelen
På toppen av dette er det ett parti som holder nøkkelen til Downing Street, nemlig de skotske nasjonalistene (SNP). SNP ønsker å gjøre alt i verden for å velte en konservativledet regjering, men den enorme fremgangen partiet opplever i Skottland kan ironisk nok føre Cameron tilbake til
Spennende valg
statsministerboligen. Stemmene SNP tar i Skottland er nemlig primært Labours, og med et sterkt SNP og et svakt Labour, er døren til makten mer enn på gløtt for Cameron.
Velgerne er klar over at mange av de totalt 650 valgkretsene kan vippe i andre retninger enn det målingene indikerer, hvis folk bruker stemmeretten. Ved valget i 2010 var fremmøteprosenten 65%. Men den endrede velgeradferden og det nye politiske landskapet som vi nå ser, kan mobilisere flere til å stemme. Tendensen de siste årene har nemlig vært at opinionen ser ut til å stemme mer regionalt enn nasjonalt, altså at flere tenker over hva som er best for området der de bor snarere enn å tenke på hva som er best for landet. Tidligere har dette gjort seg mest utslag i lokalvalg, men nå speiler unionsutviklingen også adferden til velgerne i parlamentsvalg. Skulle dette bli trenden i løpet av dagen i dag, kan
Tendensen de siste årene har nemlig vært at opinionen ser ut til å stemme mer regionalt enn nasjonalt
en trygt si at velgerne lytter mer til hjertet enn til hode når de står i stemmelokalet.
Den beste «økonomipakka«
Selv om det politiske landskapet har endret seg fra to— via et tre- til et flerpartisystem på ti år, er de politiske sakene de samme som før. Labour og de konservative kjemper om å selge den beste «økonomipakka» til velgerne, altså hvilket parti som landet er best tjent med i forhold til økonomisk styring. De konservative, i koalisjon med Liberaldemokratene, har bak seg fem år med innsparingspolitikk og økte forskjeller i samfunnet. Da koalisjonen overtok i 2010, var økonomien i særs dårlig forfatning, og Cameron og finansminister George Osborne så seg nødt til å svinge sparekniven for å redusere utenlandsgjelda og balansere budsjettene.
Konstitusjonelle eksperter er usikre på hva SNPs voldsomme fremgang vil føre til
Fem år senere hevder fremdeles toriene at de er det partiet som er mest kompetent til å styre økonomien og dermed landet. Retorikken er at Labour bruker alle pengene som de konservative har spart og dermed øker sjansen for nok en økonomisk smell. Nå har Labour i sitt valgprogram lagt frem en edruelig og ansvarlig økonomisk politikk, men har problemer med å nå frem til velgerne med dette budskapet. De konservative har lykkes med å stemple Labour som økonomisk uansvarlige, og har vært mer suksessrike med det enn de har vært med sin egen innsparingspolitikk fra 2010. ## To økonomiske retninger
Cameron og Miliband er dermed begge klare på at dette er et valg mellom to økonomiske retninger, én konservativ som forsetter sparepolitikken fra de siste fem år og én Labour-inspirert som ønsker en klarere fordeling av godene og å bygge ned de store forskjellene som helt klart har økt de siste fem årene.
Uansett hvordan en vrir og vender på det, og hvordan opinionen ser på de to tradisjonelle skillelinjene, er det SNP som har nøkkelrollen i dette valget. Ved forrige valg var det Nick Clegg og Liberaldemokratene som var på vippen, men denne gangen er det et separatistparti med en leder som ikke engang er på valg som styrer hvilken vei regjeringsskuta skal gå. SNP har til nå gjort en formidabel valgkamp og ligger nå an til å vinne
Kollaps i sentrum
nesten 50 av Skottlands totalt 59 seter. Men Labour har lukket døra hardt igjen til SNP og sagt at de heller vil la toriene styre enn å sitte i en koalisjon med SNP. Det er naturlig nok et hardt slag for Miliband å miste så mange velgere i Skottland, og det ville være politisk selvmord før valgresultatet er klart å si at de vil inngå i en koalisjon med SNP. Det vil undergrave Labours politikk, Milibands integritet og føre til at folk i Skottland stemmer SNP i håp om å få en Labour-regjering. Derfor må Miliband holde SNP på avstand helt til dagen i dag er over, så kan kanskje døren åpnes på gløtt i tilfellet utfallet skulle kreve det.
Usikre eksperter
Konstitusjonelle eksperter er usikre på hva SNPs voldsomme fremgang vil føre til, både i forhold til unionen som sådan og i en eventuell regjeringskabal etter valget. Partiet sitter på et trumfkort ekspertene ikke helt vet hvordan de kan bruke, gitt at partiet er et skotsk nasjonalistparti. Der ligger først og fremst den konstitusjonelle utfordringen for en Westminster-koalisjon etter valget.
Usikkerheten er stor på valgdagen, for i denne majoritetskulturen kan det vise seg at det opinionen stemmer på i dag, er noe helt annet enn det de ender opp med som regjering i neste uke.