Vær så snill og verne om Kjærrane/Gråmannen!

Vær så snill og velge tunnel-løsninger!

Når jeg lukker øynene mine,er jeg tilbake tilKjærrane som barn på 60— og 70-tallet. Jeg kan fortsatt høre et stille sus fra skogen, glade barnestemmer som renner på ski i lia - likeved den vakre eika.

Eller når vi sparket fotball og ballen satt rett ihjørnet. Like ved rant bekken. Her hentet vi vakker småsand til akvariet vårt. Men vivar for små til å bære det hjem selv. Det gjorde storebror.

Gråmannen

Når vi ble større og sterkere i beina,gikk vi ut i den store skogen og havnet på et underligsted som hette Gråmannen. Litt forundret oppdaget vi at det ikke var noen grå mann der oppe. Men en nydelig følelse av å ha oppnådd noe som gav gjenklang i kroppen langt inn i voksen alder: Skogens helbredende ro. Glede som komfra en utømmelig kilde. En utsikt over den vakre byen og havet utenfor,som gjorde oss stolte over å høre til et sted- Kristiansand.

Vi skjønte ikke helheten inaturopplevelsen der inne i skogenfør vi ble voksne, men vi skjønner det nå

Noen år senere tok min egen datter med venninner fra klassen sin på Karl Johans Minne skole. De skulle ha piknik på Gråmannen. Venninnene hennes var fra Tjetjenia, Kosovo og Pakistan. Sammen fikk hun gi dem en smak av den norske turgleden. Sammen fant de fellesskapet - uten støyen, uten motorveien og smellet fra tunnelåpningen.

Vi skjønte ikke helheten inaturopplevelsen der inne i skogenfør vi ble voksne, men vi skjønner det nå. Det uberørte Kjærrane,Gråmannen og Krogvann er livgivende for kroppen og sjelen.

I dag bor vipå Møvig. Men fortsatt drar vi på tur til Kjærrane-området. Sist var fornoen dager siden. Opp hovedløypa ved Kjærrane. Rundt Krogvann. Opp på Åmli-nuten. Der oppe hørte vi mer sus fra Riksvei 9 enn fra skogens ro.

Men nede ved Krogvannvar vi midt i den uberørte skogen igjen. Heldigvis fant vi roen igjen.

Skulle få egen lysløype

Da jeg var ungtenåring,mistet vi en del av den uberørte skogen vår til det«nye» Hellemyrområdet. Det skjedde på 70-tallet. Jeg var redd for å miste området vårt den gangen også. Det førte til at jeg gikk på informasjonsmøte med kommunen og fulgte med i avisen.

Den gangen lovte representanten fra kommunen at det ikke skulletaesmer av skogen vår. Nå skulle Hellemyr, Fjellro,Tinnheia, Hannevikåsenog Grimfå lov til å beholde området slik det ville bli,etter atboligutbyggingen var ferdig. Vi skulle til og med få egen lysløype, noe som var stort på den tiden.

Den gangen lovte representanten fra kommunen at det ikke skulletaesmer av skogen vår.

Jeg har stått og sett på Nord-Europas største canyon og Alta-Kautokeino-vassdraget FØR utbyggingenog ødeleggingenav uberørt og vakker natur. Jeg har gått i demonstrasjonstog i Alta i 1981for å verne dettevassdraget. Men demningen ble likevelbygget og elva lagt i rør. Noen år etter sto jeg også påden samme kanten og så ned isautso (canyon).Jeg så demningen som skar seg tvers gjennom på samme måte som ei bro vil skjære seg gjennom den vakre Postveien og dalen opp motKvislevann.

Lagt i rør

Der, midt inne på Finnmarksvidda,trillet tårene over tapt natur til evig tid.Alta/Kautokeino-vassdraget er det siste vassdraget som er lagt i rør i Norge. Ikke la Kjærrane-området,eller noen av områdene på vestsida av byen, bli ødelagt for ALL fremtid. Ikke la dette bli den siste tabben dere gjør, før dere innser feilen og aldri gjør det igjen.

Mister vi uberørtheteni skogen vår, mister vi en stor del av sjelen vår. Og slekters gang får ikke anledning til åoppleve det vi har fått lov til: Nemlig gledenover detuberørte Kjærrane og Gråmannen-området.

Med et håp om å bli hørt.