I gårsdagens avis sier han at SV ikke kan sitte i regjering for enhver pris. Han mener SV har fått «tyn» for ting partiet ikke har fått gjennomslag for, mens Ap får skryt for å ha gått til venstre.

Holmelid setter åpenbart ord på det som mange i hans parti tenker. Og han er langt fra alene. Det er et dårlig tegn for en «ny» regjering når sentrale tillitsvalgte snakker om å bryte ut allerede før den er utnevnt, slik flere har gjort i ulike medier de siste dagene. SU-leder Mali Steiro Tronsmoen er blant dem som i Dagsavisen har stilt spørsmål ved om SV er tjent på å bli sittende i regjering helt til 2013. Hun frykter at valget om fire år skal ende med «en borgerlig regjering og et veldig lite SV».

En viktig grunn til frustrasjonen i SV er det dårlige valgresultatet. Bortsett fra 1997-valget må man tilbake til Høyre-bølgens 80-tall for å finne lavere oppslutning. Tilbakegangen bør likevel ikke ha kommet som noen overraskelse for SVs tillitsvalgte. Nyere norsk politisk historie har vist at det er en svært krevende oppgave å sitte som juniorpartner i en regjeringskoalisjon.

Når de rødgrønne partilederne begynner forhandlingene om en ny regjeringsplattform over helgen, er entusiasmen påtakelig mindre enn for fire år siden. Særlig hos SV, som må forhandle ut ifra svakhet. Enkelte SV-ere håper kanskje at de siste dagers dårlig skjulte trusler om å bryte ut av regjeringen skal føre til større politisk gjennomslag i den nye regjeringsplattformen. Det er etter alt å dømme et fåfengt håp. Man kan ikke true seg til politisk makt.

Da SV, Ap og Sp inntok regjeringskontorene for fire år siden, var de dømt til å sitte perioden ut. SV var for sin del nødt til å vise velgerne at partiet kunne regjere og ta ansvar for en helhetlig politikk. Denne gang er situasjonen en annen. SV har vist at partiet kan styre. Mange SV-ere vil mene at partiet dermed står friere til å bryte opp fra Kongens bord hvis den politiske prisen for å regjere blir for høy. Det kan bli den største trusselen mot Stoltenbergs tredje regjering.