For å være i stand til å tilegne seg og beholde makt, må man elske den. Leo Tolstoi

SV har aldri elsket makt. I alle fall ikke grasrota i partiet. Tvert imot har mange oppfattet sitt partis misjon som å være et korrektiv til makta.

Nå har partiet sittet med makt i fire år og er klar for fire nye. Men denne gangen synes entusiasmen nærmest fraværende. Både stortingsrepresentanter og andre tillitsvalgte forbereder partiorganisasjonen på tøffe kompromisser og harde tak. Spørsmålet er om og når grasrota mener prisen for å regjere blir for høy. Om og når de føler at kompromissene går for mye på akkord med partiprofilen.

Hvor liten begeistringen er denne gang, kan best illustreres ved å skru klokka tilbake til våren 2005. Partiet er samlet til landsmøte i Kristiansand. SV står på trappene til regjeringskontorene for første gang. Landsmøtets viktigste oppgave er å velsigne samarbeidsprosjektet med Ap og Sp kommende høst. Kristin Halvorsen holder sin åpningstale i en fullsatt og mørklagt Fønix kino. Opplyst av salens eneste lyskaster holder partilederen fra scenen en gnistrende tale uten manus. Hun tar SV-erne med på en visjonær reise til et samfunn uten fattigdom, en skole med plass for alle og et Norge som har lagt om kursen og er en internasjonal ledestjerne på klimahimmelen.

Under sin nestledertale på Hotel Caledonien blir Øystein Djupedals stemmevolum nesten for mye for høyttaleranlegget når han i en heidundrende tale lover å bygge katedraler. De to lederne etterfølges av taler på taler som alle har én fellesnevner: Vi skal forandre Norge. Meningsmålingene viser en oppslutning på mellom 15 og 18 prosent.

For 14 dager siden fikk SV 6,2 prosent. Nedturen kom gradvis. Allerede etter landsmøtet i Kristiansand begynte målingene å vippe nedover. En bekymret SV-nestor Stein Ørnhøi mente i valgkampen 2005 at partiet som et minstemål burde tangere valgresultatet på 12,4 prosent fra kommunevalget to år tidligere for å kunne forhandle ut ifra tilstrekkelig styrke med et selvsikkert Ap. Resultatet ble 8,8 prosent. Et dårlig valg. Men partiledelsen var bundet til masta. Og var tross alt betydelig større enn junioren i samarbeidet, Sp.

Nå ved inngangen til en ny regjeringsperiode har SV tilslutning fra en tredel av det de hadde da det rødgrønne samarbeidet ble velsignet i Kristiansand. 6,2 prosent er ikke mye å slå i bordet med hvis man vil forandre Norge. Nå trenger ikke en slik prosentsats bety at man ikke får innflytelse. Se bare på Sp. Partiet har klart å få gjennomslag for flere av sine hjertesaker som kommuneøkonomi og landbruksoppgjør.

Men SV har aldri handlet om gjennomslag for enkelte hjertesaker. SV handler om å legge om kursen, i en annen retning. Enten det er tilbaketrekking fra Afghanistan, omlegging til en helt annen klimapolitikk eller omfordeling av godene og utryddelse av fattigdom. Med et slikt utgangspunkt blir tilværelsen som minstemann i en regjeringskoalisjon en krevende øvelse.

SVs ledelse vil etter de fire første årene peke på en rekke saker der partiet har påvirket og fått gjennomslag for sin politikk. Det viktigste er likevel at SV har vist seg i stand til å regjere, det som på tysk heter «Regierungsfähigkeit». Partiet har gjort mange spådommer om det motsatte til skamme. Demonstrerende stortingsrepresentanter på plenen utenfor Stortinget i begynnelsen av forrige periode viste med all tydelighet at overgangen voldte problemer også for partiets mest betrodde tillitsvalgte. Men etter fire år har Kristin Halvorsen klart å strømlinjeforme partiet. Hun har også klart det kunststykket å holde alternativet Rødt utenfor Stortinget, samtidig som SV har administrert norsk deltakelse i en USA-ledet krig. Det er imponerende.

Paradoksalt nok kan denne utviste evnen til å regjere bli flertallsregjeringens verste fiende de neste fire årene. Regjeringsprosjektet handler ikke lenger om å demonstrere at man kan, men om politiske resultater. Og om oppslutning. I løpet av de neste fire årene kan partiets grasrot og tillitsvalgte føle seg friere til å forlate regjeringsskuta hvis motvinden i opinionen blir for sterk. SV har blitt som andre partier. Og andre partier, ikke minst regjeringskollega Sp, har tidligere valgt bort regjeringssamarbeid når kostnadene har blitt for store.

Dette har jeg selv observert på nært hold. I 1990 hadde jeg tillitsverv i Senterungdommen. Syse-regjeringen var på randen av stupet på grunn av uenighet mellom Sp og H om EUs konsesjonslover. Debatten i partiet gikk på hvor lenge man kunne fortsette samarbeidet med Høyre uten å skade partiprofilen for mye. På et landsstyremøte ble regjeringens skjebne beseglet. Likevel var det delte oppfatninger. En senterungdomskollega som argumenterte for å fortsette regjeringssamarbeidet, fikk etter debatten klar beskjed fra en av de politiske veteranene i partiet.

«Én ting må du aldri glemme i politikken: Partiets ve og vel er viktigere enn regjeringsmakt».

Dette gjelder for alle partier, også SV. Ved inngangen til en ny periode i regjeringsbygget venter store utfordringer, ikke minst som følge av en tøffere økonomisk virkelighet. Da den rødgrønne regjeringen tiltrådte for fire år siden, ble den møtt av følgende overskift i Dagsavisen: «Kommer til dekket bord». Ved inngangen til de neste fire årene fikk de rødgrønne i forrige uke med seg følgende forside fra Aftenposten: «Festen er over».

Det er lenge siden begeistringens rus løftet SV i Kristiansand. Fire nye år med kompromisser kan bli tøffe for regjeringens minste og mest ambisiøse parti.