På Island, er det blitt meg fortalt, har de et annet og langt mer konkret ord for Barometer. På Island heter det «Luftvektur» – eller Luftvekt oversatt til norsk. De aller fleste vil forstå funksjonen til en luftvekt, til forskjell fra Barometer som ikke forteller verken om formål eller virkemåte.
Lenge har jeg trodd at en nasjon og et folk som har så konkrete og presise krav til hvilke navn de gir fenomener og gjenstander – til ord og begreper – ville hatt et tilsvarende krav til håndfasthet, klarhet og presisjon i også andre deler av samfunnslivet. For eksempel til økonomi.
Island er et råttent lån. Ikke bare er Kaupthing Bank, Landsbanki og finanskjempen Glitnir bankerott. Nei, hele øya er i realiteten slått konkurs. En lånefinansiert boom, som startet ved årtusenskiftet muliggjorde en kraftig ekspansjon, spesielt utenfor Islands landegrenser. Ved etablering av filialer blant annet i de viktigste hovedsteder i Europa, ved dristige oppkjøp og plasseringer, erobret de ved hjelp av rimelig gjeldsfinansiering en posisjon i Europas finansverden som savner sidestykke i historien.
Det er bare fremtidens historie og sagafortellere som kan gi svar på hvorfor finans— og bankvesen på Island kunne pådra seg en gjeld som ble ti ganger større enn bruttonasjonalproduktet til den grønne øya langt ute i Golfstrømmen. Det er ufattelig at en økonomisk og politisk elite, i et presumptivt transparent land med ca. 300.000 innbyggere, kunne forføre og forlede hverandre med ambisjoner høye som fjell og mørke som hav.
Når vi ser med hvilken nitid presisjon, systematikk og etterrettelighet vi legger for dagen i planlegging og tilrettelegging av all vår øvrige virksomhet innenfor offentlig forvaltning, industri, politikk, akademia og jus, så vel som næringslivet som i livet og i verden for øvrig, er det et stort og måpende paradoks at vi forvalter og lar tilsynelatende tilfeldigheter, følelser og omtrentligheter styre finansmarkedene. Dette paradokset blir nærmest uhåndterlig når teknologer evner å utvikle blant annet sofistikert nanoteknologi samtidig som doktoringeniører sender protonstrømmer i en hastighet opp mot 300.000 km i sekundet for å gjenskape Big Bang. Holder vi disse resultatene opp mot evnen og viljen vi har til å styre kapitalstrømmene, er det med oppgitte fakter jeg konstaterer at utviklingen har stått stille.
Vi har ikke kommet ett skritt videre i vår evne til å planlegge, styre og kontrollere vår makroøkonomiske virksomhet. Når finansstrømmene i det ene øyeblikket flommer og glitrer som fontener i solen – for i det neste øyeblikket å kvele oss i støv og røyk – tyder alt på at det er spåkoner, medisinmenn og magikere – sjarlataner og taskenspillere – som holder en usynlig hånd over finansmarkedene.
De globale industriselskapene omfavner jorden med et nett av virksomheter og virksomhet. Fra kilometerdype gruvesjakter løftes malm og mineraler opp i lyset og inn i smelteovnene. Tog, trailere og tankskip sender i en uavbrutt og jevn bevegelse, og til avtalt tid, tonnasjer av varer og verdier fram til også de mest utilgjengelige avkroker og markeder. Biler, motorer og datamaskiner blir konstruert og siden montert og kontrollert av blinde og monotont repeterende industriroboter. Århundregamle kulturlandskaper blir skjult under vannmasser og tvunget gjennom turbiner. Og alt skjer etter nøye kalkuleringer, nitid planlegging, rapporteringer, strenge instrukser og med knyttenevehvite krav til pålitelighet. De globale industriselskapene overlater ikke noe til tilfeldighetene, langt mindre til følelsene.
Kravet til planlegging, rapportering og kvalitetssikring er blitt en tenke- og væremåte, en ideologi som verken kjenner flagg, språk eller nasjoner. Forskjellen på hvordan vi organiserer finans og hvordan vi organiserer industrivirksomhet og forvaltning for øvrig, avdekker en gapende motsetning mellom rasjonalitet og irrasjonalitet. Mellom vitenskap og magi. En motsetning filosofene avdekket og tok et oppgjør med allerede under renessansen.
Er svaret på finanskrakket å finne i ruinene blant kommandoøkonomiene i det tidligere Sovjetunionen og i østblokken? Eller kanskje i Kina? Sjeldent vil svarene på dagens og morgendagens utfordringer ligge i fortiden. Milton Friedman ville neppe fått Nobelprisen i økonomi i dag. Og John Maynard Keynes anvisninger om motkonjunkturpolitikk er sannsynligvis ikke tilstrekkelig til å løse flokene. Hva er det som hindrer oss i å tenke ut nye, dristige og annerledes måter for hvordan kapital kan ledes, utlån og finansiering kan organiseres? Hva er det med denne virksomheten som skiller den fra andre virksomheter som er menneskeskapt og som gjør at vi resignert aksepterer de gjentatte masseødeleggelsene som om det var en naturlov?
Shortsalg er for en uinnvidd en virksomhet som aksjespekulantene bedriver i dansen rundt gullkalven. Når man selger short selger man et antall aksjer man ikke eier. For å få dette til må man låne aksjene av et meglerhus og selge dem med forventning om at aksjekursen skal synke. Så kjøper man tilbake samme antall aksjer til en lavere pris enn salgsprisen. Aksjene blir levert tilbake til långiveren og overskuddet puttes i lånerens lomme. Og slik går dagene! Eller er det en akseptert og sofistikert form for spillegalskap?
Vi har fremdeles bønder i Europa, men vi er ikke et agrarsamfunn av den grunn. Adel har vi ikke, men adelstitler. Og monarker og prinsesser lever i beste velgående. Jegere finnes også, men et jeger- og fangstsamfunn blir vi neppe av den grunn. Og industriarbeidere har vi mengder av til tross for at samfunnsviterne mener vi har forlatt det tradisjonelle industrisamfunnet. Vi bærer med oss rester og spor fra alle tidligere samfunnsformasjoner og økonomier. En gang skal våre barn oppsøke loftet for å lete etter gamle klær. Da vil de bryte ut i latter og si. Nei, se! Her henger det gamle finansmarkedet.