Det er 13 år siden rapporten «Surt liv på det blide Sørland» skapte rabalder i landsdelen. Undersøkelsen viste at Agder-fylkene lå helt i landstoppen innen blant annet pillebruk og andel sosialhjelpsmottakere. Lørdag brukte Aftenposten forsiden og fire sider inne i avisen på at Sørlandet ennå sliter, blant annet med uforholdsmessig mange på uføretrygd, sosialhjelp og attføring.

Oppslaget viser at Agder fremdeles er en landsdel med store utfordringer, og at en rekke forskningsprosjekter og ulike tiltak ikke har fått bukt med problemene.

Samtidig er dette et bilde mange her sør ikke kjenner seg igjen i. For Sørlandet er også en landsdel som ligger i Norgestoppen på flerre områder. Ingen andre regioner skaffer så store eksportinntekter per hode som Agder-fylkene. Landsdelens bedrifter innen blant annet boreteknologi og prosessindustri ligger helt i verdenstoppen. Slike og andre næringer trekker til seg høyt utdannet arbeidskraft. Det samme gjør Universitetet i Agder.

Dette gapet mellom de som lykkes og de som har havnet utenfor arbeidslivet her sør, bør være et stort tankekors for hele landsdelen. Ikke minst i den lange høykonjunkturperioden vi har vært gjennom, burde dette gapet blitt redusert.

Sannsynligvis ligger noe av forklaringen i strukturelle endringer. Tunge rasjonaliseringer i industrien har skjøvet mange middelaldrende ut av arbeidslivet for godt. Samtidig faller Sørlandet ofte mellom to stoler. Landsdelen regnes ikke som noen utkant og går dermed glipp av tiltak fra sentralt hold som kommer andre deler av landet til gode. Men Agder regnes heller ikke som sentralt nok når store virksomheter skal etableres.

Men slike strukturelle forhold må ikke ta fokus bort fra lokale forklaringer. Tidligere reportasjer i vår avis har avdekket en uakseptabel motvilje blant mange mennesker, ikke minst unge, mot å pendle eller flytte på seg for å få seg arbeid. I enkelte lokalsamfunn synes det dessuten å være alminnelig akseptert å gå på trygd.

De store forskjellene på Agder kaller på en regional dugnad. Landsdelen bør ikke kunne leve med det økende gapet mellom de som er innenfor og de som står utenfor arbeidsmarkedet.