Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder brudd som skyldes beinskjørhet. Hvert år får 200 personer over 50 år i Kristiansand og omland håndledds— eller hoftebrudd hvor beinskjørhet er en sterkt medvirkende årsak. Mange av disse bruddene kunne vært unngått dersom vi hadde vært mer fysisk aktive

De fleste som får påvist beinskjørhet (osteoporose) etter et brudd har vært uvitende om dette før bruddet skjedde, og bruddet blir derfor en manifestasjon av denne tilstanden. Ja, for det er en tilstand. Beinskjørhet defineres som en generalisert skjelettsykdom karakterisert av lav beinmasse og forringet mikroarkitektur i beinvevet, med derav følgende økt risiko for brudd.

De vanligste bruddstedene er håndledd, hofte og ryggsøyle. Håndleddsbrudd skjer ofte hos relativt friske eldre, og det forekommer ca. 14000 nye brudd hvert år. I tillegg registreres om lag 9 000 nye hoftebrudd årlig. Hoftebruddspasientene har en betydelig høyere gjennomsnittsalder og en betydelig økt risiko for sykelighet og dødelighet.

Hvorfor er så Norge på verdenstoppen når det gjelder brudd? Det finnes ingen fullgod forklaring, men noe vet vi. I tillegg til høy forekomst av beinskjørhet kan vi peke på disponerende faktorer som; lav vekt, lavt nivå av fysisk aktivitet og kalsium, røyking, og høyde. Økt høyde medfører lengre knokler, og kan eksemplifiseres slik: Dersom nordmenns høyde hadde blitt redusert med ca. 10 cm til samme høyde som søreuropeere, ville vi hatt 2 413 færre hoftebrudd i året. Og i tillegg har vi mer glatt føre enn sørover i Europa.

Ved Sørlandet sykehus, Kristiansand registrerte vi i 2004/05 alle pasienter over 50 år med brudd i håndledd og hofte i Kristiansand og omland. Vi fant 324 pasienter med brudd i håndleddet og hele 456 med brudd i hoften. Blant disse hadde 33 % av håndleddspasientene og 64 % av hoftepasientene beinskjørhet. Personer med beinskjørhetsbrudd opplever mye smerte, og har redusert fysisk funksjonsevne og livskvalitet. Om lag 20 % av pasientene som pådrar seg hoftebrudd dør i løpet av et år, og hele 50 % blir varig pleietrengende.

Beinskjørhet er et resultat av at en i barne- og ungdomsårene ikke klarte å bygge nok beinmasse, eller at tapet av beinmasse i godt voksen alder har vært så stort at skjelettet er blitt betydelig svekket og dermed disponert for brudd. Beintapet kan skyldes sykdom, men er også en del av den vanlige aldringsprosessen, spesielt hos kvinner.

En felles oppskrift for å bygge opp og vedlikeholde beinhelsen er en aktiv og sunn livsstil. For å bygge beinmasse er det viktig med variert fysisk aktivitet og aktivitet som gir høy mekanisk belastning som aerobic og ballspill, og å ha et sunt kosthold med nok kalsium og vitamin D i barne- og ungdomsårene. Den samme oppskriften gjelder også hvis en vil vedlikeholde bein og redusere beintapet i godt voksen alder, selv om flere godt voksne og eldre likevel vil trenge medisiner for sin beinskjørhet.

Arv kan forklare så mye som mellom 60-80 % av variasjonen i beinmasse. Det er sannsynlig at dersom utviklingen av maksimal beinmasse blir optimal (blir oppnådd i 20-30-årsalderen), vil det være mulig å unngå utvikling av beinskjørhet og brudd senere i livet. Det har blitt estimert at en 10 % økning i maksimal beinmasse fra normale verdier, kan redusere risikoen for beinskjørhetsbrudd med opptil 50 %.

Det er spesielt en periode i barndommen hvor livsstilsfaktorer har stor innvirkning på beinmassen. Omtrent en firedel del av voksen beinmasse oppnås i toårsperioden rundt vekstspurten (11-13-årsalder for jentene og 13-15- årsalder for guttene), og dette representerer like mye bein som de fleste vil tape i voksen alder. Vi vet at barn som er fysisk aktive har høyere beinmasse enn de som er lite aktive, og videre at idrettsutøvere som konkurrerer i idretter med høy mekanisk belastning, har fra 5-15 % høyere beinmasse enn utøvere i mindre belastende idretter og ikke-idrettsutøvere.

Forskning viser også klart at vektbærende fysisk aktivitet i voksenalder kan bidra til å vedlikeholde beinmassen, samt at en aktiv alderdom kan forhindre det naturlige beintapet.

Universitetslektor Hilde Lohne-Seiler ved Universitet i Agder har i flere år drevet forskning på treningsmetoder som styrker skjelettet, bedrer muskelstyrke og balanseevne hos eldre. Treningen gir økt funksjon som igjen fører til at de eldre klarer utfordringer i hverdagen bedre. Trening reduserer også risikoen for fall og dermed brudd.

I Kristiansand kommune er det satt i gang flere tverrfaglige tiltak for å forebygge fall og brudd hos eldre. De har blant annet gitt ut en informasjonsbrosjyre med tips om hvordan eldre kan unngå fall og brudd, og de har laget en DVD som heter «Gå nye veier». Videre er bevegelsesgrupper og aktivitetsløyper startet opp ved dagavdelinger og institusjoner under mottoet «Aktivitet er ferskvare».

Lokalt har vi dannet en osteoporose-, fall- og bruddgruppe bestående av fagpersoner ved Sørlandet sykehus, Universitetet i Agder, Kristiansand kommune og Osteoporoseforeningen i Kristiansand. I forbindelse med arrangementet på den internasjonale osteoporosedagen mandag (20. oktober) i Byhallen, har vi i år valgt å sette søkelyset på beinhelse i et livstidsperspektiv, med fokus på fysisk aktivitet og kosthold. Vi vil også gi konkrete treningsråd og en oppdatering på medisiner for beinskjørhet.

Et av de viktigste spørsmålene akkurat nå er: Kan riktig livsstil som barn forebygge beinskjørhet og brudd som gammel? Variert og vektbærende fysisk aktivitet, og tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D i et livslangt perspektiv vil kunne redusere risikoen for beinskjørhet og brudd. Barn trenger fysisk aktivitet. Det gjør eldre også. I fremtiden håper vi å se flere besteforeldre på søndagstur med sine barnebarn.