Nylig tilbake fra Kongo er han skuffet over i hvor liten grad norske politikere fokuserer på de milliarder av mennesker som lever i nød og fattigdom i andre deler av verden. Edvardsen frykter også at en Høyre/Frp-regjering kan bety kutt i norsk bistand.
Runde Edvardsens innspill er en viktig tankevekker. Det er ikke unaturlig at en valgkamp i hovedsak dreier seg om nasjonale utfordringer. Men som et av verdens desidert rikeste land har vi også en forpliktelse til å hjelpe alle dem som ikke var så heldige å fødes inn i dette rike hjørnet av verden. En valgkamp burde være en naturlig arena for å diskutere på hvilken måte vi best kan gjøre dette.
Det er ikke gitt at dagens norske bistand er den beste måten å hjelpe fattige mennesker i andre land på. De gjør norsk bistand en bjørnetjeneste som uten vilje til debatt avfeier Frps og til dels Høyres innvendinger. Ett av høyresidens hovedargumenter er at budsjettstøtte ikke treffer de fattige, og tvert imot kan bidra til at ineffektive og korrupte regimer overlever lenger enn de ellers ville hatt mulighet til.
Kan hende bør mer av den norske bistanden i større grad rettes inn mot konkrete prosjekter. Kan hende bør mer av bistanden kanaliseres gjennom ikke-statlige organisasjoner, norske eller utenlandske. Kan hende bør bistanden konsentreres om et mindre antall land for å gjøres mer effektiv.
Ikke minst forkjemperne for et høyt bistandsnivå bør være ydmyke i forhold til slike og andre spørsmål.
Det vi derimot ikke trenger vise ydmykhet overfor, er krav om å redusere den norske bistanden, slik Frp går inn for og Høyre åpner for. Sett i lys av den avgrunnsdype fattigdom en betydelig del av verdens befolkning lever i, er dette en smålighet som våre største partier burde holdt seg for gode for.