Vi lever i et samfunn hvor det stadig tas i bruk nye stoffer og teknologiske nyvinninger. Kunnskapen om eventuelle skadevirkninger har problemer med å holde tritt med den hurtige teknologiske utviklingen. Ofte blir ikke konsekvensene av våre valg og handlinger synlige før mange år senere. Tendensen er klar; kortsiktige fordeler favoriseres over langsiktige og bærekraftige hensyn. Storstilte opprydninger tas i etterkant, hvis det da ikke viser seg å være for sent.
Et strålende eksempel på denne utviklingen er utplasseringen og bruken av trådløse nettverk og basestasjoner. «Grasrota» i Stavanger, representert ved blant annet interessegrupper, bekymrede innbyggere og foreldre, har initiert en debatt om bruk av trådløs teknologi og mulige helsemessige konsekvenser. Debatten mellom «grasrota» på den ene siden og myndigheter og lokale autoriteter på den andre, har figurert i media den seneste tiden.
En del individer hevder å bli syke av elektromagnetisk stråling, og ønsker derfor at basestasjoner og trådløse nettverk fjernes fra bygninger og områder der mennesker oppholder seg over lengre tid. I tråd med Statens strålevern peker kommunen på manglende bevis på en klar årsakssammenheng mellom stråling og helsemessige virkninger. De mener bruken av grenseverdier fastsatt av ICNIRP (Den Internasjonale Strålevernkommisjonen for ikke-ioniserende stråling) i 1999, gir tilstrekkelig beskyttelse mot negative virkninger av elektromagnetisk stråling.
Ofte utvikles imidlertid grenseverdier før kunnskap om virkninger av eksponering er tilgjengelig. Hvis slik kunnskap er tilgjengelig, begrenser denne seg som regel til akutte og kortsiktige virkninger. Den viktige kunnskapen om langsiktige virkninger er altså fraværende. Denne kommer i etterkant av eksponeringen, og ofte må store grupper av eksponerte individer studeres over meget lang tid for å kunne konstatere virkninger. Et annet tankekors er at de fleste stoffene vi omgås med ikke reguleres av noen grenseverdi i det hele tatt.
Grenseverdiene som regulerer graden av tillatt stråling fra trådløse nettverk og basestasjoner kan trekkes i tvil. Verdiene er utviklet kun med hensyn til termiske (oppvarming) effekter. Og tro det eller ei, disse er basert på at man eksponeres for elektromagnetisk stråling i kun seks minutter. Dette var kanskje en fornuftig forutsetning i 1999, men i dag utsettes mange for denne type stråling mer eller mindre kontinuerlig. Nyere studier viser dessuten at de ikke-termiske effektene kan ha størst potensial for å volde oss skade.
Fastsetting av grenseverdier er nært knyttet til hva som anses som akseptert risiko. Geoffrey Rose (2008) skriver at «The public is often led to believe that exposure below the set limit is safe, whereas in reality there is a risk, but the standards authority has decided that it is acceptable». I tråd med Hansson (2003) ønsker jeg å poengtere følgende; «Man inte skal betrakta gransvardena som eviga sanningar.» Det kan være farlig å kun navigere etter disse. Ensidig fokus på grenseverdier i risikoreguleringen kan vise seg å være «risky business».
Situasjonen i dag er den; det eksisterer vitenskapelig usikkerhet rundt helsemessige effekter og konsekvensene av stråling fra trådløse teknologier. Konklusjoner fra vitenskapelige studier tolkes ulikt og refereres til selektivt avhengig av hvilken sak man taler. Helserisiko er vanskelig å estimere og forutsi. I tilfellet elektromagnetisk stråling, kan konsekvensene vise seg å være alvorlige, irreversible og kan kunne komme til å gjelde en stor mengde mennesker.
Og hva gjør vi med dette i Norge? Jo, siden det eksisterer usikkerhet rundt årsaker og konsekvenser, fortsetter og opptrapper vi bruken av trådløse teknologier. Dette gjelder inntil eventuelle skadeeffekter er bevist.
Men la oss ta et annet eksempel; Salzburg fylke i Østerrike. Hva gjør de der? Jo, siden det eksisterer usikkerhet rundt årsaker og konsekvenser, utviser de forsiktighet. De begrenser graden av stråling innbyggerne eksponeres for. De benytter restriktive grenseverdier. De regulerer basestasjoner bort fra områder der folk oppholder seg. De har politisk vedtatt at trådløse nettverk skal fjernes fra alle barne— og ungdomsskoler. Helsesjefen i Salzburg sier følgende: «The Public Health Departement judges the ICNIRP values outdated and inadequate to protect its citizens and therefore chooses precaution.»
Bevis kan være tilgjengelig om 20 år eller ikke, men skal vi bare stå på sidelinjen og avvente handling inntil vi har entydige data og funn? Er dette fruktbart? Åpenbart ikke. Diskusjonen bør ikke begrense seg til hvem som har rett eller feil. Den bør også handle om hvordan vi skal forholde oss til en potensiell fare inntil vi har mer kunnskap. Slik kan vi bli herrer over den teknologiske utviklingen, og ikke den over oss.
Skal vi akseptere at det plasseres basestasjoner og trådløse nettverk i sensitive områder på grunn av at det i dag ikke eksisterer vanntette bevis på kausale sammenhenger mellom stråling og helsemessige konsekvenser? Skal vi sende våre barn på skolen og utsette dem for elektromagnetisk stråling fra trådløse nettverk hele skoledagen?
Problemstillingene gjelder ikke bare stråling fra trådløse teknologier, men er symptomatiske for mye av det vi omgis med. Eksempler er PCB, asbest, røyking, ftalater, parabener, kunstige tilsetningsstoffer og klimagasser. Listen er lang.
Ideer og meninger som utfordrer rådende tankemønstre vil naturlig nok møtes med motstand. Men å utfordre status quo er nødvendig. Jeg ønsker å være normativ ved å etterlyse refleksjon over vedtatte sannheter. Til syvende og sist dreier det seg om verdier. Om våre barns helse og fremtid. Jeg mener dette bør veie tyngre enn de kortsiktige økonomiske og teknologiske gevinstene. Tiden er moden for at vi stopper opp og revurderer våre veivalg. Det hadde vært strålende det!